"Mer enn tre år etter at de begge (Radovan Karadzic og Ratko Mladic, min
anm.) mistet makten, er begge menn fortsatt på frifot. I denne tiden har
NATO i realiteten vært en militær okupasjonsmakt i Bosnia, med rikelig
anledning til å pågripe begge menn. Karadzic er blitt observert mange
ganger, og NATO-styrkene kunne tatt ham hvis de ville, men har veket unna
hver gang. NATO-kommandoen i Bosnia har delvis unnskyldt seg med at det ikke
forelå klart pålegg, delvis med at en pågripelse mot Karadzics og hans
livvakters vilje kunne bli en vanskelig og blodig affære.
Her ligger misforholdet: NATO med militær kontrol på bakken i Bosnia våget
ikke å foreta en arrest av Karadzic. Derimot, å rasere Serbia med hittil
over femten tusen bombetokter, uendelige ødeleggelser, død og lemlestelse
for mange uskyldige sivile, og en angivelig operasjonskostnad på en halv
milliard kroner pr. døgn, det våger NATO.
Forstå det den som kan.
Sjefsetterforskeren i Haag, Louise Arbour, har et poeng når hun sier at
pågripelsen av Karadzic kunne forebygget dagens redsler i Kosovo. Det ville
vist en handlekraft som kunne fått andre til å vike tilbake for å begå
krigsforbrytelser i samme omfang."
Hva er det Andenæs overser? Hvorfor har man ikke pågrepet Karadzic & Co.?
De kretser som avgjør slikt har overhodet ikke tenkt i slike baner. USA
hadde ingen større problemer med serbiske konsentrasjonsleirer eller
massakrer inntil for noen måneder tilbake - i fjor høst da krisen i
verdensøkonomien ble akutt.
Man forhandlet med Milosevitj og prøvde å "appease" ham, dvs. avtvinge
ham innrømmelser som kunne tilfredsstille amerikanske interesser på vitale
områder. Disse forhandlingene kunne sikkert dratt seg videre og videre i
lang lang tid, hvis ikke andre forhold hadde dukket opp (den dype økonomiske
krisen i Østasia, Indonesia og Russland) som har forandret spillet for USA
og EU og sørget for at USA ser seg tjent med en krig i Europa og en
oppvarming av den sovende kalde krigen (ambassadebombingen og tidligere
presset på Makedonia for å provosere Kina ved å anerkjenne Taiwan - hvilken
dyp "humanitær" interesse ligger det i at et land som Makedonia anerkjenner
Taiwan?) avslører dette. Dop for økonomien og økte motsetninger mellom EU og
Japan og USA er bl.a. det som ligger bak denne krigen. Den er et uttrykk
for, at USA spiller det militære kort mot de andre imperialistiske
maktpolene for å gjenforsterke underordningen og konsolidere USAs
lederstilling. Samtidig fungerer den som en test på, hva som ligger bak
tilnærmingen mellom Russland og Kina og hvilke intensjoner Kina egentlig har
(Kina er nå den dominerende makten av de to som langsomt men sikkert bygger
ut sitt atomarsenal. I de seneste månedene har det strøymt på med
amerikanske anklager om kinesisk spionasje). Kina rommer et enormt
potensielt marked, hvor helt sikkert amerikansk, tysk/europeisk og japansk
kapital konkurrerer om adgangen.
Ambassadebombingen er alt annet enn uinteressant, den er selve nøkkelen som
i et glimt avslører en flik av spillet bak kulissene. USAs
menneskerettighetsretorikk har hele tiden vært et blant flere instrumenter
man benytter seg av i den globale maktkampen, spesielt fordi man her har et
tak på de statskapitalistiske herskerne (nå bare i Kina). De faktiske
menneskerettighetene i f.eks. Russland, Israel, Tyrkia eller Indonesia for
ikke å tale om hos seg selv blåser man selvfølgelig i, hvilket dagens
situasjon klart viser, liksom tidligere politikk overfor Kina,
Mellomamerika, Irak - og Serbia og Kroatia. Tilsvarende er
landbrukspolitikken/handelen med landbruksvarer og bioteknologien et felt
hvor USA-kapitalen prøver å utnytte sin tekniske og naturmessige
overlegenhet over EU (et langt mer rasjonaliserbart landbruk på grunn av
naturforholdene og historiske strukturer). Bl.a. av denne grunn er det
avgjørende for USA å unngå en forståelse mellom EU og Russland/Ukraina.
Dette er selvfølgelig hypoteser og rommer helt sikkert feilslutninger.
Det bør derfor betraktes som et utkast til å forstå situasjonen i et
makt- og kapitalismekritisk perspektiv. For en del år siden ville et
slikt perspektiv vært en selvfølge på den udogmatiske venstresiden.
Henved tyve års neoliberalistisk fordumming og en viss generasjons
tilpasningsprossesser har imidlertid satt seg sine spor.
Vh. Karsten Johansen