dette kom på trykk i Stavanger Aftenblad i dag, 28. april. Det ble sendt
til redaksjonen den 21. april så det er ikke blodferskt.
Knut Rognes
******************************
Rambouillet-diktatet
Av Knut Rognes, Hafrsfjord
Aftenbladet har ved to anledninger fulgt opp problemene som jeg tok opp i
min artikkel "Rambouillet-løgnen" (15. april). Først i intervjuet med
Vollebæk mandag 19. april, deretter i en artikkel av Harald Maaland 21.
april. La meg knytte noen kommentarer til begge.
På spørsmål fra intervjueren (Ingeborg Eliassen) om Vollebæk visste hva
teksten gikk ut på underveis svarer Vollebæk: ".. [jeg] satt ... jo ikke
inne i forhandlingene. Vi visste om en del elementer som inngikk. Men det
er litt enkelt å definere avtalen som et diktat og det er interessant at
serberne kommer med disse opplysningene nå".
Det er ikke serberne som kommer med "disse opplysningene nå." Det var den
tyske avis Tageszeitung, og senere en annen tysk avis Berliner Zeitung.
Denne siste skrev f.eks.: "This passage sounds like a surrender treaty
following a war that was lost ... The fact that Yugoslavian President
Milosevic did not want to such a paper is understandable." Noe liknende har
også vært hevdet av f.eks. Johan Galtung.
Intervjueren spør deretter: "Ingen regjering i verden ville ha godtatt å gi
en fremmed militærallianse slike fullmakter på sitt eget territorium, sier
serberne?" Også intervjueren synes å misforstått hvem som hevder hva. Det
er igjen ikke serberne, men vestlige kommentatorer som mener dette.
Serberne, dvs Milosevic har ikke uttrykt seg om dette til pressen i slik
detalj, så vidt jeg vet.
Interessant er det at Vollebæk fortsetter å følge opp intervjuerens ledende
spørsmål og kaller dette for "Milosevics argumentasjon". Men Vollebæk var
etter det han selv sier "ikke inne i forhandlingene" og kan ikke kjenne til
"Milosevics argumentasjon" i disse. Han viser også enda en gang at han ikke
er klar over at det er uavhengige vestlige kommentatorer som kommer med
analysene, siden han godtar journalistens implistte påstand om at det er
serberne som skulle hevde at avtalen ikke var akseptabel.
I henhold til Vollebæk (Aftenbladet 19. april og 21 april) "sa [de] til meg
at de kunne godta hele den politiske biten av avtalen. Så dro de hjem [23.
februar]. Og i pausen begynte de å endre den politiske delen".
Kontaktgruppens opprinnelige forslag til avtale inneholdt ikke det famøse
militære Appendix B. Det ble først lagt fram den siste dagen (det er også
datoen på sluttdokumentet). Etter den dato ble alt presentert som en
udelelig pakke, både statuttene om Kosovo's autonomi - som Milosevic altså
hadde akseptert i store trekk - og forslagene om troppestasjonering i
Kosovo og resten av Jugoslavia, inkludert fri bevegelse av disse troppene i
hele landet. Pakken ble tilslutt forkastet, ikke bare av Milosevic men også
av den kosovoalbanske siden. De siste undertegnet til slutt den 18. mars,
etter sterkt press og uten tvil etter å ha fått løfte om NATO-bombing.
I henhold til en artikkel i New York Times (Steve Erlanger, 8 april) -
altså utgitt to uker etter at bombingene startet - vedtok det serbiske
parlamentet [den 23. mars] en resolusjon som forkastet nærvær av
NATO-tropper i Kosovo, men "it also supported the idea of a United Nations
force to monitor a political settlement there." Dette har ikke vært nevnt i
norske aviser. Det foreligger også rapporter om at en serbisk offisiell
talsmann som ble intervjuet på BBC's "The World" i uken før bombingene tok
til kom med en liknende erklæring. Et telegram fra AFP den 23. mars tyder
imidlertid på at New York Times ikke hadde helt rett. I henhold til AFP
vedtok det serbiske parlamentet "a resolution proposing the opening of
negotiations over an 'international presence in Kosovo immediately after
the signing of the accord for self-administration in Kosovo which will be
acceptable by all national communities' living in the province". AFP
snakker altså om "an international presence" der New York Times sier
"United Nations force".
Mye tyder derfor på at ikke alle diplomatiske muligheter var forsøkt før
bombingene tok til, slik den norske og andre utenriksministre har hevdet.
For å vedne Maalands bemerkning om serberne mot NATO: "Hadde det vært vilje
til å løsning, hadde de fått det til." Men NATO var ute i annet ærend. Det
som startet som en begrenset "humanitær aksjon", er nå blitt til et felttog
for å innsette et nytt regime og et nytt økonomisk system
(markedsliberalisme) både i Kosovo og i Beograd. I sannhet en ny oppgave
for en vestlige "forsvarsallianse" som i sine statutter bygger på FNs
charter. Synd han ikke i sterkere grad har internalisert devisen "å løse
konflikter med ord og ikke våpen".
*********************