KVJ øste forleden av seg en ny smedesang om den moderne verdens bunnløse
elendighet og håpløshet. Men samtidig har han begynt å bli mer stringent
ressonerende og analytisk, og tar klar avstand fra f.eks. Trond Andresens
NATO-lefling. Det er bra. Kanske KVJ er en intellektuell allikevel, når
alt kommer til alt.
For å friske på humøret sender jeg her den nasjonale strateg Arne Næss`
presentasjon av sitt foredrag ved UiO førstkommende fredag i <bold>Aud. 2
i Helga Engs hus</bold> klokka 1415-1600. Næss skal snakke om
Wienerkretsens positivistiske vitenskapsfilosofi, en krets han selv tok
del i i mellomkrigstida. Dette temaet blir spesielt interessant dersom
man er klar over og reflekterer litt over at nettopp positivismen var det
viktigste ankepunkt Vesten har hatt mot sovjetkommunismen, og at nettopp
positivismen ble gjenstand for en rasjonalistisk kritikk i Sovjetunionen
i etterkrigstida, som ennå er så godt som fullstendig ukjent i vestlig
Akademia. Det er tvilsomt at de har filosofiske konsulenter i NATO. Ingen
av toppene i NATO har dermed den ringeste peil på at de er iferd med å
bombe de fremste positivismekritikere og kulturologer det 20. århundret
har sett. Men det er grunn til å anta at Arne Næss kjenner litt til det,
noe som også kommer frem av hans presentasjon. Han viser spesielt til den
østerrikske kommunisten Walter Hollitscher som også deltok i
Wienerkretsen. Arne Næss er en offentlig person, og når han gjør et poeng
av dette så ligger det en mening bak.
Her burde flere NKP`ere vært tilstede og kjørt fram sine gode poenger.
Dessverre fins det bare en aktiv NKP`er ved Universitetet i Oslo, meg
selv, og jeg er atpåtil ekskludert. Her er roten til alt ondt, KVJ, la
oss gjøre noe med det.
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen
Arne Næss:
Det utrolig fine ved seminaret som samlet spissene i Wienerkretsen var
samarbeidsviljen og evnen, altså hva jeg kalte forskerholdningen ("the
research attitude"). Dypt ulike, påfallende intelligente personligheter,
i filosofisk samarbeid! Utrolig! Da de dessuten full ut aksepterte meg,
som var Spinozist, og en person som syntes pragmatisten William James tok
innersvingen på Bertrand Russell, og ikke omvendt, da ble det jo ikke
bare beundring, men også vennskap fra min side. Den yngste, Walter
Hollitscher, var på min alder og ivrig medlem av det kommunistiske parti.
Flott fyr.
"Enhetsvitenskap" var et av kretsens 3-4 viktigste slagord. Sosiologen
Otto Neuraths formulering kunne jeg akseptere: vitenskapelige teorier må
være prøvbare og i prinsippet forståelige for en drosjekusk. De skulle ha
dagligtale som utgangs- og endepunkt. Sosiologi skulle ikke etterligne
naturvitenskap. Men den rådende antimetafysikken fant jeg som Spinozist
håpløs. Det samme gjaldt den ubehagelige kultur av Wittgenstein blant de
eldste medlemmer av kretsen. Det var, og er, mye å lære av de logisk
empirister, men ingen filosofiske teser.