Enig i det, men samtidig må det være et like prioritert mål å få til en
fred i området som faktisk kan vare. Der er det jeg tror at Nato-bombinga
har gjort alt mye verre, og at hatet bare vokser for hver eneste nye bombe.
(klipp)
>Deretter må Kosovo renses for serbiske morder- og voldtektsbander. Tar det
>flere år med bakkekamp, må det likevel gjøres. Det vil være galskap å la
>serberne vinne denne konflikten.
Det er mulig, faktisk ganske sannsynlig, at jeg er naiv. Men hvorfor må
absolutt noen vinne en krig? Hvorfor må det at serberne ikke vinner
innebære at Nato må vinne? Er det ikke forsøket verdt å stoppe bombinga,
forsøke å forhandle fram en internasjonal fredsbevarende styrke i Kosovo,
for eksempel i FN-regi, under russisk ledelse og med minimal - om noen -
deltagelse fra Nato-land, sammen med løfter (som holdes...) om stor
økonomisk hjelp til gjenoppbygging, ikke bare i Kosovo men i hele
Jugoslavia. Selvfølgelig forutsatt at serberne trekker seg ut fra Kosovo.
Men hvorfor må dette kravet være innfridd før Nato innstiller bombinga?
Selv utfra en militær tankegang vil det være verdens letteste sak å starte
bombinga igjen, hvis serberne ikke trekker seg ut. Det er dessuten
vanskelig å se hvordan situasjonen for den kosovoalbanske sivilbefolkninga
kan bli særlig mye verre.
For at man skal finne fram til en fredelig løsning, må noen begynne. Som
jeg sa i mitt forrige innlegg, Milosevic har gitt ut et snøre et par ganger
som kunne vært tatt imot med noe annet enn en kald skulder. Den kloke gir
seg først, hørte jeg en gang da jeg var liten. Det er ikke verdens dummeste
rettesnor.
For øvrig er jeg helt enig i at man kan ta av oljefondet for å hjelpe både
flyktningene nå og gjenoppbygginga seinere. Begrunnelsen for å ikke bruke
oljefondet er at det vil presse norsk økonomi. Men hvordan kan det å bygge
broer (både i fysisk og mer overført betydning) i Jugoslavia, i noen grad
som helst presse norsk økonomi? Er det noe jeg ikke har skjønt som gjør at
ingen foreslår dette?
steinar alsos