Oddmund Garvik:
“Du pröver å stikke hol på eit standpunkt som du kallar ein myte, ved
aa trekkje fram ein annan myte ”Bombekrigen bidrar kun til aa gjoere
alt mye verre””
Garvik mente altsaa opprinnelig at jeg spredte myter da jeg skrev at
bombekrigen i Jugoslavia har ført til større lidelser for
sivilbefolkningen enn hva den ville ha opplevd hvis USA og NATO hadde
latt være/funnet andre løsninger. Slik begynte diskusjonen mellom
Garvik og meg. Garvik skrev ogsa I sitt innlegg til meg “Noreg er et
lite land I Nato, og den norske krigsinnsatsen er tilsvarende liten,
og foerer IKKJE (Garviks utheving) til lidingar “foerst og fremst for
sivilbefolkningen”.
En myte er noe som gir seg ut for å være en sannhet, som mange tror er
sann, men som egentlig er usann, altså en løgn. Garvik mente m.a.o. at
jeg spredte løgn naar jeg mente bombekrigen var et skjebnessvangert
feilgrep dersom formålet var å bedre forholdene for sivile
kosovo-albanere og andre sivilister i Jugoslavia. Jeg tolket dette som
om Garvik mente bombekrigen hadde vært en suksess på den måten at
lidelsene for sivilbefolkningen ble redusert (ettersom den ikke hadde
oekt), og at han derfor støttet den militære innsatsen mot serberne,
ihvertfall den norske krigsinnsatsen.
Etter hans svar til meg vet jeg ikke lenger hva han mener. Vi snakker
ikke om hva som kunne vært gjort for 6 eller 8 år siden, da er vi
sikkert enige om at mye annet enn militær makt kunne vært brukt, men
poenget er nå: hvordan stiller Garvik seg til den bombekrigen NATO/USA
fører, støtter han den, mener han forbedrer forholdene på Balkan,
eller er han motstander av den og mener bombene aldri burde vært
sluppet?
Jeg mener bombekrigen er et fatalt feilbegrep, og at den setter
muligheten for en løsning I Jugoslavia mange år tilbake, at den
fremmer holdninger som aldri reduserer etniske, nasjonale konflikter,
kort sagt at virkemidlet er uegnet som løsning på problemene. Moderne
krig vil, uansett om det er aldri så mye kirurgisk bombing mot
militære mål, ramme først og fremst sivilbefolkningen både på kort og
lang sikt, øke motsetningene, fremme og rettferdiggjøre antihumanisme,
barbarisk framferd, styrke den blinde irrasjonelle fiendligheten
mellom alle parter. Krig og vold for løsning av etniske, nasjonale
konflikter kan ikke være sosialisters virkemiddel uansett hvor
demonisk motparten fremstilles. Det appelerer til de mest dyriske og
laverestående instinkter og fremmer (sosial)darwinistisk atferd.
Garvik tror at krig er uunngåelig, men gir ikke noen argumenter for
dette pessimistiske standpunkt. Konflikt, motsetninger og ufred vil vi
nok alltid ha. Motsetninger er en forutsetning for utvikling. Det
avgjørende er hvordan konflikter og motsetninger løses, hvilke midler
som tas i bruk, og da er ikke vold, krig og militær innsats noen
artsspesifikk nødvendighet, slik Garvik i sin dystre tenkning mener.
Det er ingenting ved arten mennesket som gjør at krig skulle være en
uunngåelig skjebne. Krig og militære konflikter er utløst av sosiale,
økonomiske, politiske, kulturelle, etniske forhold. Griper vi inn og
endrer de betingelsen folk lever under, og det er sosialismens
hensikt, så kan også virkemidlene for konfliktløsning endres.
Kulturens og menneskesamfunnets oppgave er å utvikle mennesker med
verdier, kunnskap, moral og språk som ikke reagerer instinktivt som
dyrene. Men tar i bruk de høyere psykologiske funksjonene, det som
skiller dyrene fra menneskene. Gjennom språklig og tankemessig
bearbeiding, gjennom å se formålet med å ikke øve vold, krige, slå
hverandre ihjel, kan menneskeheten legge bak seg den formen for
konfliktløsning vi nå ser at USA og NATO igjen tyr til. Det må være
sosialismen oppgave å argumentere for et slikt syn, kjempe for et helt
annerledes samfunn der mennesker utvikles til noe annet enn varer og
konsumenter som ønsker å tjene mest mulig penger, og som bl.a. av den
grunn lydig finner seg i nesten hva som helst, bare de kan bli rikere.
Det er en diskreditering av den sosialistiske ide å støtte USA og
NATO’s bombekrig i Jugoslavia. Det gir inntrykk av at også
sosialister, når det kommer til stykke, ser på overlegen militær makt
som den eneste løsning. Men sosialister trenger ikke å argumentere for
det i øyeblikket. Tvertimot trenger de å kritisere slike virkemidler,
og argumentere for mer humane løsninger. Det er allerede mer enn nok
av dem som mener at det ikke finnes andre løsninger på etniske og
nasjonale konflikter enn å bombe dem til stillhet. For en stund. For
hvor vil denne krigen bringe oss om 10 år? Vil den ha bidratt til å
løse de reelle motsetningene som finnes mellom folkene i området?
Konfliktene vil være der og kan bare løses med helt endre virkemidler
enn mer vold og terror. Det burde det være sosialisters oppgave å
påvise.
Garvik har også noen syrlige kommentarer til min antydning om at
vitenskapen, også i vesten, men selvfølgelig ikke bare der, vet noe om
hvordan slike konflikter som vi ser i Jugoslavia, oppstår, utvikler
seg, vedlikeholdes og eskalerer. Den har en forståelse om slike
mekanismer, og en kunnskap som ikke er så lett å få tilgang til bare
ved å studere konfliktenes framtredelse og overflate. Det er noen
generelle trekk ved konflikteskalering som er godt kjent. Bl.a. er det
vanlig å foreta det som kalles en fundamental attribusjonsfeil, nemlig
å tilskrive årsaken til konfliktene til bestemte djevelske personer og
ikke til situasjoner. Ved å demonisere folk som Casto, Ho Chi Minh,
Hussein, Gadaffi, Milosevic, Clinton, Kissinger, osv. og gjøre dem
ansvarlig for folks elendighet, så ser man bort fra de sosiale,
økonomiske, kulturelle, etniske og religiøse forhold som ligger bak og
er den egentlige årsaken til konfliktene.
I en individualisert tidsalder, der enhver skal være sin egen lykkes
smed og være “ansvarlig” for sine handlinger, er denslags
feilattribusjon enda vanligere, og den har også større sjanser for å
bli akseptert. Men for sosialister er det viktig å få fram
betingelsene og omstendighetene for at mennesker handler som de gjør,
og ikke henge fast i spesielle patologiske, djevelske
personlighetstrekk hos de ledere man har utpekt som hovedfienden. Det
blir for enkelt, og for problemløsning er det katastrofalt. Det fører
stort sett til at folk forstår mindre og mindre av hva slags konflikt
man har med å gjøre, og det blir fritt fram for enkle, men
virkningsløse løsninger som eskalerer konfliktene og gjør forholdene
verre for alle.
“Gruppetenkning” (engelsk “groupthink”) er et annet veldokumentert
fenomen ved gruppemotsetninger og konfliktløsning. Stjerneeksemplet er
fra forberedelsene til USA’s invasjon av Grisebukta på Cuba, dengang
Castro var den store banditten, ansvarlig for folkets lidelser og
ufrihet på Cuba, ifølge Kennedyadministrasjonen, CIA og resten av det
militære establishment. I den diskusjonen som fulgte forut for
invasjonen ble alle motforestillinger utelatt, alle kappedes om å være
mest mulig enig med presidenten og de militære haukene, den
menneskelige tilbøyligheten til konformitet slo ut for fullt i de
lukkede rom, prestisje ble oppnådd gjennom mer og mer uvirkelig
demonisering av Castro og hans regime. Motforestillinger forsvant, en
undervurdering av alle problemer og langsiktig strategisk tenkning
forsvant i en atmosfære av nødvendig enighet. Skulderklapperne fikk
fritt spillerom og gjennom en slik gruppeprosess ble motsetningene
eskalert og polariseringen mellom “oss” og dem” økte. Det endte som
kjent med total fiasko, til tross for at alle var enige om hvor
nødvendig det var og hvor enkelt det skulle være. Ser vi her en likhet
til hva som skjedde forut for bombekrigen?
En slik forståelse av konflikters underliggende dynamikk er viktig å
få fram. De gir seg ikke nødvendigvis på den sosiale overflate, og jeg
mener vitenskapen som har studert slike fenomen, har noe å bidra med.
At til og med sosialister har noe å lære også av
“vestlige”intellektuelle, nemlig at den tilsynelatende letteste
løsningen, bruke makt og hevde den sterkestes rett, i det lange løp er
ufruktbar og skadelig dersom målsettingen er å skape bedre forhold
mellom menneskene. Vår tilbøylighet til lydighet overfor autoriteter,
godt eksemplifisert i alle kriger, ikke minst i den annen verdenskrig,
og avslørt på en annen måte gjennom Stanley Milgrams eksperimenter, er
også en type kunnskap vitenskapen kan bidra med, og som kan være med
på å skape mer selvstendige, frie mennesker. På samme måte som
naturvitenskapene gjennom å avsløre lovene for naturens fenomen har
ført til at vi kan utnytte naturens lover til beste ( men ikke med
noen nødvendighet, for også her trengs sosial bevissthet, moral og
verdier) for menneskeheten, så har også sosialvitenskapene bidrag å
komme med til en mer sivilisatorisk utvikling. Disse vitenskapene kan
bidra til mer humane, mindre voldelige, primitive, dyriske
konfliktløsninger. Men selvfølgelig ikke alene, som noe sesam-sesam.
Moderne våpen er uegnet som midler til løsning av slike konflikter vi
nå ser, uansett om de brukes på bakken eller fra lufta. Jeg tolker
Garvik som han mener krigen burde vært ført (også) på bakken, og jeg
tror han igjen tar fatalt feil. En eskalering av militære virkemidler
vil gjøre konflikten dypere og situasjonen verre for
sivilbefolkningen, både på kort og lang sikt. Derfor er den eneste
“løsningen” at krigen stopper. At de som har startet med bombingen
innstiller den, og tar i bruk helt andre virkemidler for å redusere
konfliktene.
Da er det ikke tilstrekkelig å stille Milosovic for noen internasjonal
krigsdomstol. På samme måte som Brecht har minnet oss om at Alexander
den Store ikke vare alene, men at han ihvertfall hadde med seg en
kokk, så er ikke Milosevics alene om ugjerningene fra serbisk side.
Det er strukturelle samfunnsmessige, etniske og nasjonale motsetninger
som ligger til grunn for konfliktene også på Balkan, og en
demonisering av lederen, som betyr en personifiering, ja endog
psykologisering av sosiale, samfunnemessige konflikter er ingen
løsning, uansett om enkelte får tilfredsstilt behov for hevn og
straff.
Jugoslavene må ta et oppgjør med sine ledere, vi med våre. Derfor
mener jeg vi bør forberede et tribunal som tar for seg den norske
regjeringens innsats og handlemåte for å løse konflikten på Balkan.
Ikke for å dømme eller straffe, men for å lære. Få fram de
omstendigheter som førte til at bombekrigen ble ansett som den eneste
løsningen, slik mange fremdeles mener, og utvikle måter å tenke og
handle på som kan bidra til at tilsvarende konflikter i framtida ikke
får utvikle seg så fatalt som vi nå ser. Nordmenn bør konsentrere seg
om sine folkevalgte ledere, Jugoslavene om sine, og vi bør støtte de
krefter i Jugoslavia som tenker slik. For de finnes, det vet jeg fra
personlig erfaring etter å ha mottat reaksjoner på forslaget om et
“tribunal”.
I Sør-Afrika er det som Garvik peker på, mange uløste sosiale og
politiske problemer etter år med åpent Apartheid-styre. Min mening med
å nevne Sør-Afrika var å vise til den utviklingen som er satt igang av
bl. a. Mandela, en forfulgt politisk leder som hadde alle grunner til
demonisering og hevn over de hvite, men som fant det fruktesløst og
meningsløst. Sannhetskommisjonen og tilsvarende institusjoner er i all
sin skrøpelighet sivilisatoriske og humane virkemidler for å overkomme
års urettferdighet og undertrykkelse uten å eskalere motsetningene
ytterligere. De svarte ledernes reaksjoner i Sør-Afrika fortjener
støtte og anerkjennelse som eksempler på hvordan konflikter også kan
reduseres. At jeg skulle ha en ovenfra og nedad holdning overfor
ikke-euroamerikanske hvite, slik Garvik antyder, er en helt urimelig
påstand, og bidrar kun til å trekke debatten ned på et nivå jeg er
uinteressert i.
Arnulf Kolstad