Samtidig så er jeg i ferd med å modifisere dette standpunktet noe. Mer om
hvorfor lenger nede, men først til reformforslaget: Det bør bygges opp en
internasjonal styrke i regi av et reformert FN (dvs. et FN hvor mer makt
flyttes til Hovedforsamlinga, vekk fra Sikkerhetsrådet). Styrken skal både
ha en fredsopprettende og fredsbevarende funksjon. Den skal ha betydelig
militær slagkraft, med deltakere fra mange medlemsland, slik at man kan
sette sammen styrken med slike nasjonaliteter som er minst mulig
kontroversielle for partene i en gitt konflikt. Den skal også omfatte et
stort ubevæpnet megler- og gjenoppbyggingskorps, som i fase 2 kan gå inn i
konfliktområder og hjelpe til med å stabilisere situasjonen og å starte
gjenoppbygging/repatriering. Denne FN-styrken må også samarbeide med et
etterforskingsapparat og en internasjonal domstol a la Haag-domstolen, med
sitt eget nett av agenter og med store ressurser. Disse går inn og
arresterer mistenkte krigsforbrytere i fase 2.
En person som etterlyses av dette apparatet skal ikke føle seg trygg, sjøl
innafor et territorium hvor forbryteren fortsatt har makt og venner
(Karadzic i Bosnia). I prinsippet skal dette FN-apparatet kunne love ut
belønninger på millioner av dollar for informasjon eller handlinger som
innebærer pågripelse av navngitte krigsforbrytere. Jeg tror noe slikt vil
gjøre at forbrytere mot menneskeheten vil bli pågrepet i mye større grad enn
i dag, og dette vil virke avskrekkende på noe sikt.
Hvorfor så dette forslaget om rett til FN-intervensjon på visse vilkår? Bør
ikke sosialister for en hver pris holde på at statenes suverenitet er
ukrenkelig? Vil ikke stormakter som USA kunne bruke enhver utvanning av
dette prinsippet til å rettferdiggjøre egne framtidige intervensjoner?
-Det er to faktorer som gjør at jeg har endra syn i noen grad:
(1) Intervensjoner med åpent koloniale, geopolitiske eller ideologiske
begrunnelser ("fri markedsøkonomi") er ikke lenger salgbare. Menneskeheten
som kollektiv er blitt noe mer opplyst, i det minste hvis vi ser dette over
et hundreårs-perspektiv, og i verdensgjennomsnitt. I dag kan militær
inngripen bare begrunnes med humanistiske motiver. Uansett om dette i mange
tilfeller bare er en fasade over lugubre vikarierende motiver, er det okke
som et framskritt.
Verden har gått framover på den måten at universelle menneskerettigheter
blir mer og mer aksepterte. Sjøl om dette er hykleri fra de mange makthaveres
side, så må de i det minste i økende grad ta hensyn til det p.g.a.
opinionen. Dette reduserer faktisk handlefriheten til imperialistiske stater
betydelig. Denne utviklinga vil fortsette, jfr. neste punkt:
(2) Grunnen til at makta må ta hensyn til verdensopinionen, er utviklinga
innen media- og kommunikasjonsteknologi, og økende (igjen: I gjennomsnitt,
og over tid) utdanningsnivå verden over. Befolkninger kan i stadig mindre
grad slaktes ned, og angrep på land kan i stadig mindre grad foretas, uten
at hele verden får vite om det, når det skjer, og i detalj - og tar avstand.
I lys av ovenstående blir vurderinga av scenariet for en sosialistisk
samfunnsendring i Norge slik: Makthaverne kan ikke innføre blodig
unntakstilstand, fordi de og deres potensielle medhjelpere veit at de
individuelt vil måtte stå til rette etterpå. De må derfor akseptere en overgang
til sosialisme uten å gå til unntakstilstand/borgerkrig, så lenge et klart flertall av
befolkninga uttrykker ønske om ei slik samfunnsendring. Og andre land
(f.eks. USA) kan vanskelig intervenere militært mot sosialismen, fordi det
finnes en veldefinert og innarbeidet internasjonal ordning i FN-regi, som
klart slår fast at bare FN kan intervenere, etter grundige og
demokratiske behandlingsprosedyrer, og på strenge vilkår. Det at det faktisk
finnes et apparat i FN-regi med militær makt, slik jeg har skissert ovenfor,
vil gjøre det vanskeligere for USA (med NATO på slep) å *sjøl* intervenere,
mye vanskeligere enn i dag.
På samme måte som jeg er for at man under kapitalismen skal ha et politi
som beskytter innbyggerne mot vold og drap, SJØL OM det samme politiet
i marxistisk forstand også er en vesentlig del av den kapitalistiske
statens voldsapparat -
er jeg for at konglomeratet av mer eller mindre kapitalistiske stater verden
over, "verdenssamfunnet", skal ha ei ordensmakt som hindrer det
samme i større skala, SJØL OM det samme FN-apparat da *kan* tenkes
å bli anvendt for å intervenere militært mot et rettferdig sosialt opprør
i et land.
Dette er noen innledende tanker til en diskusjon som nå bør komme for fullt.
Jeg synes dette er mye mer fruktbart enn moralistisk (og feilaktig) å hyle
på forsida av Klassekampen at det er "160 mordere på Stortinget", eller
gjentatt demonisering av Solheim til kjedsommelighet (sjøl om jeg personlig
har svært liten sans for fyren).
Interessante tanker rundt disse tinga tenkes nå av folk som f.eks. Johan
Galtung (utmerka intervju i lørdagens KK, avisa er for tida en blanding
markskrikersk parole-hyling og god informasjon/analyse) og Nils Butenschøn.
Ellers er det befriende å lese Karsten Johansen og Oddmund Garvik om disse
tinga her på forumet. De viser at det går an å tenke flere tanker samtidig.
Trond Andresen