denne Bjarne Nærum ber meg holde opp kritikken mot Trond Andresen. Men det
lar seg ikke gjøre. Hvorfor ikke? Jo fordi Trond Andresen personifiserer
ukulturen på den norske venstresida, slik den også kommer frem hos Magnus
Marsdal, Mathias Bismo, KVJ, Christian Jacobsen og andre av den samme
sorten. Hva som forener dem? Jo i filosofisk forstand et ontologisk forhold
til virkeligheten. De er idealister i den forstand at de forveksler de
tilfeldige ideene de sitter med med hele virkeligheten. Denne forvekslingen
ligger til grunn for den spesielle skittviktige stilen de hoster opp med,
som om deres mening var nærmere sannheten enn andres mening, og deres
mening er klar når det kommer til Sovjet. KVJ og Trond Andresen er
antisovjetiske som antistalinister, Mathias Bismo og Christian Jacobsen som
maoister, forskjellen er ubetydelig.De kjefter hverandre ut etter noter, og
får på den måten indirekte slått fast det viktigste; at Sovjetunionen ikke
skal taes med i betraktning når historien skal oppsummeres.
Når det så ramler unge folk inn på lista, som denne Trude Koksvik Nilsen
f.eks., som er ung og åpen for hva som helst og etterspør en klarere mening
som ikke bare de innvidde kan forstå, så hiver ontologene seg over henne
med sine fastlåste antisovjetiske skjema, og gjør at hun fort gir seg og
ikke skriver nye innlegg. For hva har hun å bidra med i forhold til folk
som allerede har sett antiantilyset?
EU-saka er manna for ontologene. I forhold til EU finnes en og bare en
mening: NEI! og de som ikke svarer NEI! er ikke på norsk venstreside mener
disse. Så nå kommer ontologene til å bruke korrupsjonstullet i
EU-kommisjonen for hva den er hvert, for på den måten å sementere norsk
venstreside og hindre ny tenkning, fra Trude Koksvik Nilsen f.eks., som for
hva jeg vet kanskje er smartere enn alle oss andre til sammen.
Ontologien gjennomsyrer alt ontologene skriver, og Trond Andresen står i
front for dem, som listebestyrer og RV-autoritet. Ontologien kan bare møtes
med et vedvarende antiontologisk press, på grunnlag av den anti-ontologiske
utvikling som fant sted i Sovjetunionen i etterkrigstiden, som sjefsontolog
nummer 1. Mao, selvfølgelig karakteriserte som revisjonisme. Den
antiontologiske vendingen i Mathias Bismos forstand; fargeskiftet fra rødt
til blått. Hørt på maken? Den var nemlig ikke i samsvar med den ontologiske
bibel Maos lille røde.
At KVJ ikke ser disse sammenhengene er meg et mysterium.
Han må vel være litt tungnem.(Eller han venter på at Georg Johannesen gir
klarsignal, Georg Johannesen er nemlig KVJ`s antistalinistiske Gud)
Vennlig hilsen
Sigurd Lydersen