dette er et fenomen som ikke er blitt gransket av sosiologer ennå. Hvordan
en samfunnskonstruksjon som Sovjetunionen, en idebombe utviklet under høy
grad av selvdisiplin og med rask veksttakt på forsknings,- og
utdanningsområdet, ved et gitt tispunkt eksploderer, slik den gjør idag.
På fredag deltok jeg ved vitenskapsteoretisk seminar ved Universitetet i
Oslo hvor fysikeren John Ziman fra Bristol la fram sitt konsept om
postacademic science, hvordan vitenskapen de siste tiåerene har blitt
forandret fra sin tradisjonelle distanserte akademiske form til å bli et
samfunnsmessig fenomen dypt integrert i samfunnets øvrige liv. Han klasket
opp overheads med tabeller og begreper, og det hele var ganske uklart. Som
vestlig professor var ikke Ziman istand til å gi noen forklaring på det som
skjer, han skrapet bare i overflaten. Ingen historisk årsaksmodell lå til
grunn, bare en masse spørsmål.
Det var helt naturlig da for meg å spørre om hvordan den sovjetiske
paralelle utviklingen passet inn i hans fremstilling, når det saktens
dreide seg om en målbevisst prosess med tilnærming mellom filosofi og
vitenskap, hvor det i 1970 var snakk om 3700 filosofiske seminar virksomme
over hele det sovjetiske forsknings,-og utdanningsvesenet og dette antallet
i 1980 var steget til 6000, og involverte 200 000 ledende sovjetiske
naturvitenskapsfolk.
Saken var at Ziman og alle de andre professorale fremmøtte avslørte at de
ikke hadde det grann peil på denne utviklingen, de kjente ganske enkelt
ikke til den, men Ziman ble i fyr og flamme og rødmet og ble nesten litt
vill. Det er det jeg mener med at Sovjet eksploderer.
Alle professorene var skikkelig ivrige på å ha meg med ned på Proffen for å
drikke øl, så jeg kunne fortelle mer om Sovjet, men for å være ærlig så
kviet jeg meg for det. Isteden stakk jeg inn på PC-stua og skrev noen nye
fornærmelser mot Trond Andresen. Jeg er tross alt bare en skarve trønder og
Sovjet er så mye større enn meg. Ekskludert fra NKU og greier. Sovjet er
ikke noe vanlig filosofisk poeng, det er beinhard suveren politikk i
førstedivision. Og man praktiserer bare ikke sånn politikk alene med et
kobbel av professorer over en øl på Proffen, det får være grenser. Nei,
sånn politikk skal foregå i ekte politiske rammer.
Det er derfor jeg blir så oppgitt når jeg titter inn i KK-forum og ser
norsk venstreside plassere seg selv i gapestokk til spott og spe, med
Stalin og Mao og anti-Stalin og anti-Mao. Det er uverdig for et lag i
Champions League.
Vi må skjerpe oss, kamerater!!
velsignet hilsen
Sigurd Lydersen (Jesus II(kanskje jødenes Jesus, de venter fremdeles som
dere vet..))