Siden du nevner oppropene til SP og SV, Magnus, skjønner jeg at det er
erfaringene fra aksjekampanja du bruker som eksempel. Jeg tror du tar feil.
Jeg ser det sånn:
1)De første månedene i kampanja var det viktig å bygge opp grunnfjellet av
aktivistene. Det var dem som skulle bære kampanja, og de måtte mobiliseres
først. I denne fasen var det mye tradisjonelt org.arbeid, bygge opp
nettverk, få folk til å avholde møter, diskutere osv. Prioriteringa av de
faste, ansatte folka ble brukt til dette og hjelpe avisa med å fungere som
organisator gjennom spalter og flak.
Det var nok ikke full enighet om at dette var riktig prioritering, men jeg
var ganske standhaftig på at denne oppgava måtte løses først. Man måtte ha
is i magen.
Noen tror jeg mente at dette i denne perioden var for defensivt. Det er jeg
uenig i. Jeg tror den organisatoriske sikringa av starten var avgjørende for
at det gikk som et gikk.
2)I den samme perioden var det ett unntak: Gudrunn Høverstad og Mette
Holmsen jobba med kultur og å få gamle støttespillere som ikke likte
redaktørskiftet til å komme tilbake, og vise offentlig at de støtter avisa,
tross alt. Dette ga resultater, jfr. navna på flaka som disse hadde jobba
fram. Og dette var breitt. Bak enkelte navn lå det timer bak et eneste navn.
Det var strålende innsats.
Helt fra begynnelsen jobba det en faglig gjeng som Johan Petter Andresen var
sentral i. Et omfattende arbeid med brev til fagforeninger, og ringe på dem
etterpå. Dere husker OFS og andre fagforeninger som slutta seg til. Dette
var breitt og tidkrevende arbeid. Og det ga resultater.
At Frode Rønning allerede fra starten jobba breit og dro diskusjonen inn i
kampanjeledelsen om vi var for snevre, var helt utmerka. Frode var en av dem
som solgte flest aksjer - og ihvertfall den som solgte flest aksjer til folk
han ikke kjente - og gjorde det gjennom intervjuene. Thorkild Thorkildsen
kom på halveis - og sammen var de to dynamitt.
3)De lokale aktivistene var kjerna i det breie arbeidet. Det var dem som
fikk med seg Moss Folkets Hus og lokale radikalere som overrasket selv folk
fra hjembyen. Dette er massearbeid og den grunnleggende måten å bygge
allianser på, fra bånn. I dette arbeidet spilte støtteoppropene - og
flakene - en viktig rolle først og fremst som en fødselshjelper for lokal
aktivitet fordi folk ble entusiastiske og folk lokalt så hva sentrale folk i
sitt eget miljø fikk til.
4)Jeg tror det var rundt påsketider arbeidet med oppropene ble satt igang
skikkelig. Espen Løkeland og Einar Håndlykken utnytta hele sitt kontakt
nett, var modige og ringte til hvem det måtte være og var flinke til å
diskutere. Oppropene utløste en entusiasme og viste at avisa ikke var
isolert, selv om folk forsåvidt visste det ut fra den lokale jobbinga.
Oppropene ble "plakater" og beviset.
Nå er ikke Jon medlem i AKP, men uansett: Hvilket mot og dristighet har ikke
den mannen? Han bygger allianser hele tida - med alle han treffer. Husker
dere da han solgte aksjer til Flatland midt i beste sendetid på TV? I beste
AKP-tradisjon, spør du meg.
Kort:
1)AKP sin styrke i kampanjene har vært å tenke folk og aktivister og utvide
aktiviteten og bredden. Det spontane er nemlig opprop og tiltak og flak osv.
uten forankring i lokal aktivitetet. Min erfaring er at dette tar det tid og
lære og krever en god del is i magen når kampanja ikke tar av med en gang.
2)Å bygge allianser og skjer nedenfra og ovenfra. AKPs innsats i forrige
EU-kamp, Kvinner på tvers og at vi faktisk kom i mål med aksjekampanja og
nesten på abonnementskampanja skulle tyde på at vi ikke er helt på trynet.
Det er veldig dumt hvis det fester seg et inntrykk av AKPerne er isolert og
bare kjenner sine egne og ikke bygger allianser. Det er dumt for AKP, men
først og fremst fordi det ikke er sant.
For dem som vil bygge allianser med AKP er det ihvertfall dumt. Og kan ligge
en liten overvurdering av egen rolle i en sånn undervurdering.
erik