Å hevde at det er en menneskerett å ville være
maoist/"kommunist"/leninist/feminist/sosialdemokrat... (det ikke ønskede kan
strekes over) uten å ville lese Mao/Marx/Lenin/Stalin/Kollontaj/Bernstein...
eller høre ett historisk-kritisk ord om dem er det det samme som å si: det
er en menneskerett å ville være matematiker ved å trykke på kalkulatoren og
uten å ta notis av menneskehetens innsats gjennom fem tusen år eller mer.
M.A.O.: det er en ungdomsrett å mene at Hitler var klokere enn Goethe og at
relativitetsteorien var en jødisk fornærmelse mot menneskeheten og spesielt
en trussel mot den tyske ungdommens sunnhet. Det er en ungdomsrett å nekte å
forstå denne tekst.
Spørsmål: hvorfor dog det? Hvem gir denne rett?
Marx skrev: de dødes tanker hviler som en mare på de levendes hjerner. Noen
mener alle som er eldre enn... er døde. Det skyldes at de selv er det/ evt.
ikke er født.
Jeg tror ikke Marx' utsagn gjelder i dag. Nå er det ikke tanker som hviler
på manges hjerner, men snarere tvangshandlinger og tvangstanker. Dvs. de
fleste ungdommer (gamle barn) i 1850 er på visse punkter forskjellige fra de
fleste ungdommer i dag.
"UngdommEN" er en kapitalistisk oppfinnelse. Den er alle politiske
forføreres kjeledegge sammen med "det tause flertall". "We don't need no
education" sang femtiårige rockemilionærer i kor med AUF, Coca Cola,
Thatcher the milksnatcher og sørafrikanske nazister. Den oppstår når
menneskers egenskaper blir til varer. Den gavner markedet. Både det vanlige
og det politiske. Den får noe gammelt til å se ut som om det er nytt. Den
avskaffer historien og erstatter den med "alt det gamle skrap". Søppel historie. "Vi må se framover".
Den historieløse journalist-påstanden om at de gamle alltid sier det samme
om de unge er noe vrøvl av flerfoldige grunner. Det ble klagd over ungdom
f.eks. både i 1917 og i 1933, men av forskjellige grunner og av forskjellige
personer. Hitlerjugend klaget over gamle jøder, men ikke over gamle tyskere
(bortsett fra Goethe og en lang rekke andre pluss ikke-nazistiske foreldre).
Gamle prøysseroffiserer klaget over den unge oppkomlingen Hitler, og hadde
rett i sin skepsis tross aldersforskjellen. Dagens ungnazister klager ikke
over gammelnazistenes undertrykkelse. Men hvis man er uenig med noen, er det
idag alltid et "godt argument" at vedkommende er gammel. Uforståelig.
Teoretisk. I visse historiske perioder. Andre tilsvarende argumenter er av
typen: "trotskist, har spiker i folkets smør", "teoretiker, tenker ikke på
folkets vel", "jøde, skader folkets sjel", "gutt, sier stygge ord" (keiseren
er naken), "mann, er ikke tilstrekkelig opptatt av sex (skriver for mye)"
osv. Taushet synes alltid kun å oppfattes som uttrykk for at de tause
undertrykkes av de talende. En som taler kan altså ikke undertrykke seg
selv? Dette kalles: VIKARIERENDE argumenter. De brukes av folk med
fordommer, folk som ønsker å tabuisere tenkning.
Hatet til friheten er større enn lengselen etter den. Det eneste som er tabu
i dag er tenkning, historisk, praktisk og menneskevennlig
tenkning/følelse/handling. Alt annet er tillatt. Det er fryktelig tillatt å
være dum og ond, bare man er det på en ung og smart og meningsløs måte. Det
beste er å sparke til noen som ligger nede. Forakte de svake. Dette er ikke
nytt. Ikke ungt.
Men igjen: Arne Næss har utvilsomt rett i, at det gjør vondt å tenke.
Spesielt i medie-offentligheten og rundt en viss type (ungdoms-)politikere.
Hvis man er norsk maoist har man rett til å gjøre alt. Bare ikke angre noe.
Ikke innrømme feil. Da "prater man tull". Ikke tenke over noe i det stille
slik Rolf Jacobsen gjorde eller Hamsun (begge uten sammenligning med AKP
forøvrig - det forbyr seg selv) var på vei til da han nådde den alderdommen
han foraktet så mye sammen med annen svakhet (Bell: "Eg kommenterer ikkje
Randens vurderinger av personar og partiet AKP").
Klart AKP er en trist bagatell utenfor den egentlige historien. Marx snakket
om komedie ved repriser. Men det er en symptomatisk bagatell. Klart at jeg
henger meg for mye opp i dem. Men visse ting må sies. AKP som organisasjon
(ikke enkeltpersoner i AKP) og de som taler på vegner av dem (offisielt
eller ikke) er definitivt umulig som diskusjonspartner. Det må vi andre nå
ta ad notam.
Vh. Karsten Johansen