jeg føler grunn til å gi en liten analyse av det som nå foregår med
Klassekampen. Jeg fikk lørdagsutgaven i julegave, så sist lørdag fikk jeg
jubileumsutgaven. Særlig likte jeg dobbeltsiden med utvalgte førstesider av
Klassekampen gjennom dens 30-årige historie. De fortalte mye.
Klassekampen har en egen aura over seg som jeg også sterkt føler. Og jeg
leste med glede kommentaren på siste side, om ungjenta på 70-tallet som
meldte seg inn i AKP (ml) og begynte å selge Klassekampen. Den minte om Dag
Solstads romaner, og bar preg av den stemingen som dengang virket, av
politisk spenning, opprør og fremskrittstro. Noe vakkert, uskyldig og
veldig norskt noe. Norskt. Norskt.
Kanskje AKP (ml) og Klassekampen dreier seg nettopp om dette, det gode,
gamle norske. Jeg tror det. AKP (ml) og Klassekampen og hele
70-tallsidealismen dreide seg om å etablere og verne om det norske hus, mot
Hollywood og Sovjetimperialismen. Som sådan er Klassekampen verneverdig,
uten tvil.
For at Klassekampen skal leve videre er det imidlertid nødvendig at denne
norske nasjonalistiske bevegelsen omstiller seg til nye forhold. Det nytter
ikke lenger å holde fast på de samme fiendebildene fra den kalde krigens
tid. Norge må åpnes opp, ikke bare i forhold til USA og EU, men også i
forhold til den østlige verden. Dette setter press på gamle forestillinger
og presser fram mindre dogmatikk og større åpenhet. Sånn har faktisk
postmodernismen en progressiv rolle å spille i Norge, mens gamle
nasjonalistisk dogmatiske krefter i AKP (ml) og NKP naturligvis roper nei!
nei!
Av disse to partiene har AKP (ml) sitt på det tørre. Det har alltid vært
nasjonalistisk og vernet Norge mot pesten fra Hollywood og Sovjet. NKP
derimot er landsvikerne som har elsket Sovjet høyere enn Norge. Til pass
for dem da å bli overvåket og hundset med, mens Sovjet eksisterte og truet
oss. Idag, imidlertid, er det NKP som må våkne. Hører du det NKU-leder
Tharald Braathen Ellingsen? Nei, han sover.
Klassekampen var opprinnelig NKU`s avis. Navnet ble tatt fra dem under den
kalde krigen, av gode nordmenn som var i sin fulle rett. Nå er den kalde
krigen slutt, og Klassekampen vakler. Løsningen for at dette vidunderlige
avisprosjektet skal leve videre i 30 år til og blomstre og gro er at det
vender tilbake til det det var og åpner for at også NKU kan føle seg hjemme
idet. Et grundig oppgjør med støtten til Mao, Pol Pot og Enver Hoxha må
til, dessuten unnskyldning for å ha hånet Brezhnev ved hans begravelse, og
åpne armer i forhold til de rævkjørte norske sovjetkommunistene. På meg
virker det som om Klassekampen har innsett mye av dette og derfor trykker
innlegg fra NKP. Det må avisa fortsette med, men en ide hadde kanskje også
vært å organisert et bredt møte for norsk venstreside hvor NKP og Sovjet
ble belyst på en positiv måte, slik at de gamle sovjetkommunistene virkelig
forstod at den kalde krigen er over. Det er det de ikke tør å innse,
akkurat som resten av det norske steinalderetablissementet.
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen, En av Vestens svært fåtallige eksperter på sovjetisk
positivismekritikk