Steinholts kronikk om gammelt tankegods hos de unge fikk meg til å tenke på
gammelt tankegods hos de gamle. Jeg har mer sympati for AP 1939 enn for
Steinholt 1999, fordi Steinholt har avsverget det menneskelige aspekt ved
politikken til fordel for det teoretiske. Når Stalin kunne proklamere at
småborgerklassen ikke lenger eksisterte på 30-tallet i Sovjetunionen, så er
det vel sammenlignbart med at Hitler proklamerer jødedommens opphør ca 1945.
Bakgrunnen er myrderi og undertrykkelse av dimensjoner.
For meg å se går det et grunnleggende skisma gjennom hele venstresiden:
mellom dem som mener at menneskers retter uansett skal respekteres, og dem
som mener at f.eks. småborgerskapet dessverre må utryddes, dvs drepes, for
at verden skal bli etter deres hjerte.
Jeg kan ikke lese Bismo og Steinholt og co annerledes enn at kommunismens
ofre var kjedelige, men nødvendige ofre - de stod på feil side. Sorry Mac -
heller død enn ikke-rød.
Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror at verden gjennomsyres av maktkamper
som føres med alle mulige midler, men spør du meg hvilke erfaringer vi bør
ta med oss fra fortiden, så lar jeg myrderiene som politisk middel få ligge
i fred, uansett hvilke flagg som ble heist over likhaugene.
I praksis betyr dette at jeg er avhengig av konsensus, av et flertall, for å
endre samfunnet. Det vil kanskje aldri skje - i så fall aksepterer jeg det.
Det kan virke som om mange trives i rollen som småborgere ...
Jon