>Til tider har jeg virkelig problemer med å skjønne hva folk her på
>forumet babler om. Et eksempel på dette, er Karsten V. Johansens siste
>bidrag, hvor han starter med å kritisere min forståelse av Nietzsche
>hvorpå han kommer med en ramse om dogmatikk uten noen som helst
>sammenheng.
Jeg tror du skjønner sammenhengen hvis du tenker deg om. Men muligens
skjønner du ikke ironien. Den er et uttrykk for min grenseløse irritasjon
over gang på gang å måtte lese de samme fjollete utfluktene hvor på den ene
siden Stalin er en god sosialist med visse feil, mens på den andre folk som
faktisk satte livet inn på å forhindre Stalins forbrytelser og ble drept for
sine avvik er noen helt uspiselige "dogmatikere". Disse stadige fullstendig
sprikende tiradene viser meg at du er mer opptatt av din egen og ditt partis
renommme enn av den historiske virkelighet. Mao-sitater av hans rikholdige
samling av selvinnlysende plattheter er meg en pestilens, jeg fatter ikke at
du ikke holder deg for god til det. Det er jo bare signaler i en "stamme", en
arv fra århundrer med bibelsiteren. Det mest komiske eksempel er Maositatet:
"Gå imot bokdyrkelse". Finnes det noen i nyere tid som har lansert en større
bokdyrkelse enn Mao selv med sin "lille røde"? Luthers katekismus er et
mulig forbilde.
>Jeg tviler ikke på om jeg har misforstått Nietzsche. Min kjennskap til
>Nietzsche begrenser seg til en overfladisk gjennomlesning av cirka halve
>Trond Bergh Eriksens "Nietzsche og det moderne". Så jeg tar muligens
>feil. Likevel vet jeg såpass at det ryktet Nietzsche har fått, har
>kommet gjennom hans søster, personlig venn med både Mussolini og Hitler,
>og hennes forvrengning av hans tenking. Men i stedet for å terpe på
Jeg kan ikke begripe hvorfor du i det hele tatt nevner Nietzsche, hvis du
ikke vil diskutere ham. Hva gjelder søsteren har du sikkert rett, jeg har
ikke satt meg godt nok inn i dette, men det er en spennende historie som kan
lære oss mye om menneskets merkverdigheter. Likevel finnes det unektelig nok
av uttrykk hos Nietzsche som jeg synes viser den stormannsgale tyske
tidsånden han var seismograf for. Han var ikke for ingenting venn med
Wagner. Mennesket er et mye større mysterium enn marxismen vil ha det til,
og her har på sin måte en Dostojevskij og på sin måte en sosialistisk
teoretiker som Castoriadis mye å tilføre. Pluss mange andre, også
"borgerlige" teoretikere (men glem pedagogene).
Jeg forstår hva som får deg til å være kritisk til International Viewpoint,
de har sin "stil", men hvis man ser litt nøkternt på det, må man vel
innrømme at det finnes en del stoff der som bare kunne styrke en avis som
KK. Tilsvarende i Tageszeitung, Soz osv. Det er derimot ikke noe å hente i
restene av maoistiske sekter. Vi må bygge på det bedre av det som
forefinnes, de beste av de sosialistiske tradisjonene, ikke de verste.
Du/dere skal derimot absolutt unngå å innrømme visse sosialistiske retninger
en hårsbredd. Dere ser sannelig den minste flisen i andres øyne, men ikke
bjelkehuset i eget. Her har trottene og en del andre kommet mye
lenger. Deres dogmatikk ligger på en slags variant av klassisk marxisme som
utvikler en viss selvkritikk. Før man kan komme videre må man forstå dette
synspunkt. Det betyr ikke at man må ofre sin sjel til det. Man skal i det
hele tatt ikke ofre sin sjel til teoretiske skoler. Men å avferdige det ut
fra en Oslomlsk trekvartmaoisme betyr at man ennå ikke har forstått den
klassiske marxismen (som var et levende forsøk på en omveltende teori som
til en viss grad "grep massene") og dermed er dømt til å gjenta dens feil.
Maoismen er en degenerasjon av dette, en demagogisk og populistisk
fordreining av marxistisk tankegods til ren hersketeknisk idelære for en
kinesisk statskapitalismes herskere. På samme måten som stalinismen er en
statsbærende legitimasjonsideologi "på russisk" som opptar marxistiske
fraser i seg. Det forhindrer ikke at teoretiske originaliteter kunne
overleve i avkroker av systemet, det var jo mulig å studere "kirkefedrenes"
verker selv og dermed tilegne seg et kritisk syn som det dukket opp hos
f.eks. Robert Havemann eller Rudolf Bahro i DDR. Men ytret de seg, var det
slutt.
Jeg er ikke marxismeøkumeniker. Jeg ønsker en bevegelse av selvstendigt
tenkende individer, ikke etterplaprere. Marx klaget selv over sine
etterfølgeres innskrenkethet: "Jeg er ikke marxist". Det som forener oss
er ikke teorien, men målet om et herredømmefritt samfunn.
"Den lærende er viktigere enn læren" (Brecht).
Gødels bevis innebærer at det ikke kan konstrueres teoretiske systemer som
ikke rommer selvmotsigelser.
Vh. Karsten Johansen