Slik jeg oppfatter kristendommen så er den fordømmende og diskriminerende
overfor enkelte minoriteter, blant annet lesber og homser. Men ikke bare
dem. Se f.eks. hvordan den nåværende regjeringa, en regjering som vanskelig
kan bli MER kristelig noensinne, behandler asylsøkere og innvandrere.
Justisministeren viser tydelig hva slags menneskesyn kristendommen
representerer i praktisk norsk politikk. Det må være like viktig å forholde
seg til det som alle fromme formuleringer i teksten.
Diskusjonen i de seinere år har nettopp dreid seg om kirkas diskrimering av
en gruppe medmennesker, og for meg har det etterhvert blitt like
paradoksalt at lesber og homser vil inn i Kirka, som det er for seende å
kreve medlemsskap i Blindeforbundet.
Jeg er selvfølgelig enig med Mette Borgen i at det ikke er "mer spesielt
at homofile ønsker frelse,
>tilgivelse og et liv etter døden enn at heterofile gjør det, vel?"
Problemet mitt er fremdeles at noen overhodet kan tro på liv etter døden,
eller tro at det finnes en Allmektig Kristen Gud som gir folk frelse,
tilgivelse, osv. Alt dette Borgen selv karakteriserer som "galskapen".
Mette Borgen vil gjerne høre hvordan folk skal "kunne løsne opp båndene til
det eksisterende, redusere angsten for den ukjente
friheten, oppleve begeistring og
>livslyst og glede over å ville forandre og skape sitt liv."
Ettersom jeg skrev dette i forbindelse med en kommentar til
religionsdyrking og den kristne kirke, så var et av poengene at man
ihvertfall ikke oppnår dette ved å søke frelse, tilgivelse og mening
gjennom troen på en overnaturlig og allmektig Gud som styrer folks liv. Jeg
ser også at mange søker slik trøst i våre dager, utlevert til et samfunn
der forhold mellom mennesker er blitt til forhold mellom ting, for å si det
kort, og der de naturlige omgangsformer ikke gir folk trøst, beskyttelse og
mening. Kirka lever jo nettopp høyt på at disse menneskelige samværsformene
forsvinner mer og mer i varesamfunnet. Det er ikke lett å leve under
kapitalismen. Men fremfor å angripe ondets rot så velger mange å hente
styrke fra overtro og irasjonalitet, en fattig trøst i lengden.
Jeg kan forstå at folk for tre hundre år siden faktisk trodde at Gud hadde
skapt jorda, at det fantes en rettferdig Gud "der opp" som styrte det
meste, og at kardinalene og prestene ivaretok Guds interesser på jorda, og
at det gjaldt å adlyde dem. Men jeg har forstått det slik at vitenskapens
oppgave bl.a. har vært å tilbakevise denne overtroen, og at det rent
faktisk forholder seg helt annerledes. At jorda ikke er skapt av noen Gud
på sju dager, at historien om Jomfrufødselen forsåvidt var god, men ikke
sannferdig, at det har foregått en evolusjon og at ikke alle dyr er skapt
hver for seg, osv. osv. Men fremdeles er det altså ikke så rent få som
velger å se bort fra disse vitenskapelig kjennsgjerningene og tro (håpe) at
det allikvel er en rettferdig Gud der oppe. Det er hva som undrer meg, og
som jeg er interessert i å forstå.
Jeg kan se at religionen gir folk opplevelsen av noe større i livet deres,
at den fjerner tankene fra det mistrøstige livet de lever, og at det også
kan vekke lidenskap og begeistring, en halleluja stemning mange mennesker
gjerne vil merke i et ellers kjedelig og rutinepreget liv. Men alt dette er
kompensasjoner for det livet kapitalismen gir folk, og fremfor å styrke den
bevegelsen som fanger opp og utnytter disse lengslene, så må hverdagslivet
til folk gi mulighet for slike opplevelser uten at det medfører overtro og
fordømmelse av dem som ikke tror eller defineres som avvikere og
mindreverdige.
Derfor etterlyste jeg også i politikken noe som tar høyde for massenes
begeistring og lidenskap, noe som kan tenne folks lyst til å kaste lenkene
og skape livet på jorda. For å komme videre fra de 2% må den politiske
venstrefløyen også finne fram til massens psykologiske behov og begjær.
V.h.
Arnulf Kolstad