>Greit, da er vi jo enige om hvor vi er uenige. Punktum finale.
>
>Så får vi ta postmodernisme-diskusjonen en annen gang. Fordi
>postmodernisme er jo bare tull.
>
>---
>Mathias
Jeg svarer:
Forsåvidt enig. Bare at det sentrale spørsmålet er ikke postmodernisme,
men Sovjetunionen etter Stalin. Du forsøker å presse meg inn i den rigide
NKP-båsen fra den kalde krigens dager, enda jeg fra første stund her på
forumet har forsøkt å forklare deg og alle andre at jeg distanserer meg
fra den båsen, noe av grunnen til at jeg ble ekskludert fra NKU.
Men fra å løse opp i et religiøst forhold til Sovjetunionen til å
forkaste landet, fra og med Krushchev, som revisjonisme, jeg mener:
Hallooo? som Jacobsen ville sagt. Og det er det du gjør, og det blir like
religiøst som å betrakte Sovjetunionen som Jesus i ny utgave, det blir
Jesus med motsatt fortegn: Satan, ala Ronald Reagen: The empire of evil.
Det er nok derfor nettopp tesen om Krushchevs svik idag har så god
klangbunn blant tidligere Sovjetdyrkere i NKP, hos K.R. Schreiner f.eks.
Det er det saamme religiøse gnålet, bare i ny postsovjetisk utforming.
Mitt poeng er at det er tåpelig å kaste over bord den sovjetiske
historien som forfeilet. Saken er at Sovjetunionen som sådan er
fullstendig uutforsket fra vestlig side, det finnes knapt folk som vet
det plukk om hva som foregikk der. Og saken er at marxisme ikke bare er
politisk økonomi, men også filosofi, noe Lenin slo knallhardt fast i
<italic>Materialismen og empiriokritisismen</italic>. Og det er ikke naiv
idealistisk filosofi som sier at mennekset er godt på bunn og sånn der
kristent sprøyt. Nei, det dreier seg ganske enkelt om materialisme, at
verden eksisterer uavhengig av sanseapparatet vårt, og dialektikk, at det
der ute beveger seg etter egne lovmessigheter som kan spores opp og
forståes stadig bedre. Dette er synspunkter som i realitetet har fått
stadig større fotfeste også i den vestlige verden i løpet av vårt ville
århundre, noe man blir klar over hvis man leser litt moderne
vitenskapsteori, f.eks. K.R. Popper, Thomas Kuhn, Imre Lakatos eller Paul
Feyerabend. Så vil man også oppdage at disse vestlige anerkjente
filosofene knapt er blitt lest i det ikke-marxistiske Norge, fordi de
bryter med det sosialdemokratiske idealet om positivistisk vitenskap, som
på sin side fremhever empiri som det sentrale, og legger teori og mening
til side som noe uforståelig og komplisert noe.
Da stiller det seg helt annerledes i Sovjetunionen. Sentralt i sovjetisk
filsofisk liv var kritikk av vestlig positivisme, argumentasjon for at
menneskelig viten er åpen for metafysikk og historisk og kulturelt
betinget, at menneskelig viten er sosialt konstruert. Dette er et
marxistisk poeng, som den vestlige positivismen effektivt knebler og gjør
uvitenskapelig. Derfor er det så lite marxister ved norske universitet.
Mening hører ikke hjemme i norsk
akademia. (Derfor skriver jeg så mye på KK-forum)
Postmodernismen representerer imidlertid et opprør mot den vestlige
positivistiske modernismen, den vektlegger at alt er sosialt konstuert,
at alt er språk. Det som gjør den så trist og forvirrende er at den
leggger skjul på forbindelsen med sovjetisk moderne filosofi, når det i
realiteten er derfra den stammer. Postmodernisme er sovjetisk
marxisme-leninisme i vestlig forkledning.
Zil`berman artikkel var fin fordi han anskueliggjorde nettopp dette.
Hvorfor Bismo som ung norsk marxist har så store problemer med denne
kjensgjerningen vites foreløpig ikke. Er det fakkeltogene du vil savne,
eller ruteknusinga? Jeg kan gjerne gå i fakkeltog og knuse ruter med deg,
jeg.
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen