Som et apropos til Trond Andresen’s reaksjon på Dagsrevyens fordummende
fremstilling av sikkerhetsvakter og kriminalitet i alminnelighet, skal jeg
referere fra en artikkel i Theoretical Criminality (Ian Taylor: "Crime,
anxiety and locality: responding to the ‘condition of England’ at the end
of the century"). Artikkelen beskriver bl.a. omfanget av privat politi og
private "vaktselskaper" i England. Dette har siden 1970 årene vært en av
de bransjene som har vokst sterkest i antall sysselsatte. I det som kalles
"Protective Service Occupations" i yrkesklassifiseringen, og som omfatter
dem som arbeider i private politistyrker, private sikkerhetstjenester,
vektere, osv. , var det ansatt 162.000 i desember 1994. Det var flere enn i
det statlige politiet, som i oktober samme år sysselsatte 127.328.
Den 16. Mars 1995 satt det flere fanger i britiske fengsler enn noengang
før: 51243 mennesker. Ingenting tyder på at mer privat politi og flere
vaktselskaper er noe effektivt virkemiddel mot lovbrudd. Det er nok heller,
som Trond Andresen er inne på, et forsøk på å skape inntrykk av at noe blir
gjort, prøve å berolige folk, vise handlekraft. Men slike løsninger legger
et røykteppe over kriminalitetens årsaker og fører til ytterligere
opptrapping av voldsspiralen.
I en annen artikkel i Theoretical Criminology har Elliot Currie skrevet om
sammenhengen mellom markedsliberalismen og kriminaliteten. Han viser
hvordan sammenbruddet i Sovjetsamveldet og innføringen av markedsøkonomi og
"fritt marked" samtidig har medført eksplosiv økning i kriminaliteten, "en
epidemi av mord, ran og grov legemsbeskadigelse. For ikke å snakke om
økonomisk mafiakriminalitet. Noe av det samme har skjedd også i Kina de
seinere år. I Wall Street Journal ble det skrevet at lovløsheten under det
nye markedsorienterte regimet var så omfattende at "politiet, Folkets
Frigjøringsarme og partimedlemmer åpnet egne nattklubber og bordeller" ofte
i "joint ventures" med "kriminelle organisasjoner i utlandet". The Guardian
beskriver Kina som et land så truet av en rask økende kriminalitet og så
oppsatt på å stanse voldseksplosjonen at det innfører (ikke for første gang
i historien) offentlige henrettelser.
Omveltningene i Sovjet og Øst-Europa og liberaliseringa av økonomien i Kina
ble for kort tid siden hilst velkommen som en triumf for "demokratiet og
det frie markedet", men nå ser disse landene ut til å oppløses foran øynene
på oss, skriver Currie. Han mener det er en nær sammenheng mellom den
sosiale desintegrasjonen og de plutselige økonomiske "reformene" som ble
innført i markedets navn- bl.a. fjerningen av sosiale sikkerhetsnett og
avskaffelsen av tradisjonelle garantier for sysselsetting. Currie mener
den sterke økningen i voldskriminaliteten i Russland og Kina skyldes at
sosiale mekanismer som tidligere gjorde lovbrudd mindre aktuelle, nå er
forsvunnet som følge av kravet fra "markedet". USA blir gjerne fremstilt
som den "frie markedsøkonomiens" ideal. Når det gjelder voldskriminalitet
ligger USA langt fremme. I følge WHO var det tidlig i 1990-åra 38 drap pr
100.000 innbyggere(15-24 år) i USA. Til sammenlikning var det mellom 1 og 2
i Sverige og Norge.
Når norske media, og ikke minst Dagsrevyen som Trond Andresen viser,
behandler kriminalitet, årsaker og reaksjonsmåter, så kommer det sjelden
fram at det er en systematisk sammenheng mellom hvordan samfunnet
organiseres og hvor mye og hva slags kriminalitet vi har. Det er
selvfølgelig et ubehagelig paradoks for alle dem som kjemper for mer
liberalisering og privatisering, og dermed for ødeleggelse og oppløsning
av sosiale mekanismer og kollektive bånd som holder samfunn og folk sammen,
at de dermed samtidig slår et slag for økende kriminalitet. I neste omgang
blir kriminaliteten fremstilt som et resultat av dårlig oppdragelse, at
foreldre svikter, at innvandringen er for stor, at det er for lite politi,
at fengslestraffene er for korte osv., alt sammen tåkelegging av den
tydelige sammenhengen det er mellom samfunnsform og kriminalitet. Men det
er antakelig for mye for langt av Dagsrevyen at kriminaliteten skal
behandles som noe annet enn sensasjon og underholdning.
Arnulf Kolstad