Utmerket retorikk - men kanskje litt for ordrik. 1500 (dvs. 15%) er - såvidt
jeg forstår - forsvunnet etter den siste striden rundt avisa (1000 i direkte
forlengelse av denne, deretter ytterligere 500-600). Ingen har bestridt at
denne tolkning av Rynning Hansen og van der Wals tall er korrekt. Vær mer
likefremme: offentliggjør en klar statistikk over avisas abonnentutvikling
gjennom en årrekke. Det gir et reelt grunnlag for diskusjon. Hvordan
utvikler fordelingen mellom lørdags- og heltidsabonnenter seg? Regional
fordeling av abonnenter? Osv. For å sitere Jon selv: hvis man skal bygge et
hus, må man kjenne forutsetningene. Jeg vil tilføye: og ikke minst være klar
over om byggearbeidet går framover. Ellers blir det som i den gamle
sovjetvitsen, hvor Bresjnev sier: vi trekker ned rullegardinene i toget og
later som om det kjører. Slikt foregår jo ingenlunde bare i systemer som det
gamle sovjetiske. Jeg mistenker ikke den gamle red. for å ha denne hensikt,
men det finnes på store deler av venstresida en viss vane og tradisjon for å
vri litt på virkeligheten for å få alt til å fremstå i et bedre lys enn det
strengt tatt er grunnlag for. Det har kanskje skadet mer enn mye annet.
Admiralen gikk etter sin overtakelse av redaktørstillingen ut med meget
store ambisjoner om økningen i antall abonnenter. Han snakket ikke om å
bygge hus, men om en skyskraper. Når den reelle nettobalanse i denne periode
i beste fall bare er litt negativ, er det en voldsom reduksjon av
ambisjonsnivået plutselig å si, jamen vi har dempet tilbakegangen og kanskje
er den i ferd med å snu. Det er ikke to skritt fram og et tilbake, men å
proklamere 1000 skritt fram mens man på grunn av selvoppsatt snubletråd
ruller 10 bakover, for så å tvinges ytterligere et par tilbake og deretter
si: men vi er i ferd med et kvart skritt sånn litt på skrå fremover, og vi
beveger oss jo!
Når det er sagt, skal det også sies, at Jons innsats som redaktør og idet
hele tatt redaksjonens og de nye folkas innsats har vært bedre enn jeg hadde
fryktet. Jeg noterer dog som en nærmest naturnødvendighet at den gamle red.
ikke forholder seg til den politiske kritikken av vesentlige sider ved
avisas stoffdekning eller i det hele tatt til spørsmålet om hvorvidt avisas
stagnasjon er et rent organisatorisk Münchausen-problem (løfte seg selv opp
av sumpen ved å ta bedre tak i eget hår) eller snarere et politisk...
Vh. Karsten Johansen