>Nei. Mafia. Hva er det. Det er en vennekrets, med parforhold, som forsøker
>å skaffe mat og penger til seg og sine.
>Vanskeligere er det ikke.
>På en måte fins det bare mer eller mindre åpne mafiaer.
>Forskjellige grader av lyst til å kommunisere med omverdenen.
????
Det er slik, at på et av mafiaens opprinnelige steder, i Napoli i camorraens
domene, finnes det sentrale begrepet "omerta" som ret og slett betyr
taushet. Dvs. "jeg har ikke sett noe", "jeg har ikke hørt noe" osv. Det
forekommer meg, at mafiaen er noe ganske annet enn bare noe familiært eller
"en vennekrets". Venner skyter ikke hverandre ned for fote eller i knærne,
da har de ihvertfall sluttet å være det.
Mafiaer er noe mer og mer sentralt i vår tid. Mafia er rett og slett
menneskets eksistens når det er redusert til dyr som slåss for å overleve i
junglen. Når menneskets historie blir redusert til naturhistorie, sitter vi
igjen med mafia. Mafia er levende middelalder og oldtid på samme måten som
alt det som foregår i vår "offentlighet". Les den sicilianske forfatteren
Leonardo Sciascia. Han vet hva han snakker om. Han er selvfølgelig ikke
oversatt til norsk, men på dansk finnes fra 1980 romanen "Sammenhængen" (Il
Contesto) som ble omtalt i siste nummer av tidsskriftet BASAR (1981).
Forfatteren sier i sitt etterskrift: "...men substansen (hvis det er noen)
skulle være en belærende fabel om makten i verden, om en makt, som i stadig
større grad er i ferd med å utarte, i en uigjennomskuelig, sammenkjedet
form, vi godt kan kalle mafialignende. Og endelig: de som, når de har begynt
å lese, etter de første linjene, hvor den offentlige anklageren
(statsadvokaten, min anm.) har blitt myrdet, utbryter - javel slik! - og
minnes drapet på den offentlige anklageren Scaglione i Palermo, bør betenke,
at denne parodiens første del dengang allerede var offentliggjort i det
sicilianske tidsskriftet "Questioni di letteratura", nr. 1, februar 1971.
Dette leder meg til å si, at jeg i praktisk tatt to år har latt denne
parodien ligge i skrivebordsskuffa. Hvorfor? Jeg er ikke helt klar over det,
men en forklaring kan være: at jeg begynte å skrive den med fornøyelse, men
at jeg, da jeg avsluttet den, ikke lenger moret meg."
Romanen er også filmatisert. En av de mest djevelsk spennende film jeg har
sett, på nivå med det beste av grekeren Costa-Gavras. Filmen begynner litt
sløvt og kjedelig, og en del yngre mennesker reiste seg og gikk etter fem
minutter. Etter ytterligere fem minutter satt den tålmodige resten av salen
fjetret og svettende. Men som med all annen mafiafilm, og som Sciascia sier
om sin roman, skaper det hele egentlig bare lede. Årsaken er enkel: man har
i dag en ubehagelig fornemmelse av, at dette egentlig er en banale sannheten
om menneskenes flertall. Mennesket er i alminnelighet ikke så interessant
som vi lures til å tro og historien har sannsynligvis vært forgjeves.
Idiotene og de onde er for mange, og for utholdende.
Den som f.eks. kjenner Russlands nyere historie, fra revolusjonenes håp til
dagens bunnløse tristesse med f.eks. sanseløs overklasseluksus på den ene
siden og på den andre et fengselsvesen, som ifølge Aftenposten her forleden
er mye verre enn i Tsartiden, ja faktisk mye verre enn selv enn i den verste
Stalinperioden (det rommer nesten like mange fanger som USAs), kan
vanskeligt være optimist. Det meste av det, vi ser til mennesket i vår tid
er gudsjammerlig kjedelig og forutsigelig (som livet i en maurtue) og
egentlig bare et brekkmiddel. Hva kan man forvente seg, når det er folk av
f.eks. Hermod Skånlands og Kjell Inge Røkkes typer som ex cathedra fortolker
hva livets mening er (arbeidsmoral for lønnsslavene) eller via en av
marionetteaterregjeringene skal bestemme "politikken" i forhold til
Russland, USA, EU? Eller alle disse snørrguttene som står på sitt femte lem,
fra Clinton og hans refsere til pornofilmintruktørene og
Cinemateksjyplingene. Eller de småaktige svindlerne i EU-kommisjonen og
deres nye matadorpenger, under ledelse av lugubre emissærtyper som Blair? De
har begynt å krangle innbyrdes så busta fyker, og vel og bra er det.
Vh. Karsten Johansen