Det jeg synes er vanskeligere i denne situasjonen er å formulere paroler
mot Saddam Hussein, som har meia ned kurdere og shia-muslimer og all annen
opposisjon. Han kunne fint ha unngått bombinga hvis det hadde vært viktig
for ham osv. osv.
Rekker ikke her en omfattende begrunnelse, men jeg mener at f.eks Kristin
Halvorsen i alt for stor grad argumenterte innafor tradisjonelle
maktpolitiske tankebaner, det var lite "tredje vei" standpunkter å høre.
Ingen avsløring av at Saddam i sin tid (fram til 1989) var Vestens yndling
osv.
Sosialister må i denne situasjonen ha en sjølstendig politisk linje, vår
kritikk av imperialismen må ikke oppfattes som støtte til Husseins regime.
Kort sagt:
Hvordan lyder parolene mot Saddam Husseins regime?
Stiller man f.eks krav om at han burde godta våpeninspektørene - at de er
noen amerikanske bøller er klart, men et OK regime burde ikke la sin
befolkning bombe pga. en bande med baseballluer.
Saddam kunne bare krevd at deres virksomhet skulle filmes, skulle være helt
offentlig, at inspektørkorpset skulle ha en mer progressiv sammensetning
(Mandela, PLO, Kina, Kuba) osv. Her er det masse rom for progressivt
diplomati, jfr. bolsjevikene rett etter revolusjonen.
I all hast
Anders Ekeland