Kapitalistene klarer ikke (eller har liten interesse av) å tenke så
langsiktig som M. og E. gjorde med DKM.
Derfor - la oss tenke for dem:
Hvordan vil det kapitalistiske drømmesamfunn se ut? Det samfunnet hvor alle
"hindringer" er ryddet av veien? Her er noen tenkelige elementer i den
kapitalistiske utopi, ikke minst basert på land som er kommet "lenger" enn
Norge på denne utviklingsveien:
I dette samfunnet finnes ikke lønnsarbeidere eller fagforeninger. Alle er
kontraktører, dvs. "enmannsfirmaer". De har intet oppsigelsesvern, annet enn
det som måtte stå i kontrakten mellom firmaet og kontraktøren. Denne har
også sjøl alt ansvar for pensjon, sjukdom, yrkesskade etc. Alt dette
ivaretar kontraktøren ved hjelp av diverse private forsikringsordninger.
Kontraktørene er også sjøl ansvarlige for å forhandle med det firmaet som
kjøper arbeid av dem, om lønn og arbeidsvilkår. På en gitt arbeidspass veit
ikke den ene kontraktør hva slags vilkår og inntekt den andre har. Det
betraktes som uanstendig å spørre om eller snakke med kolleger om dette.
Selskapene som kjøper arbeid av kontraktørene er alle aksjeselskaper. Alle
er private, fordi offentlige selskaper og institusjoner er privatiserte.
Alle kontraktører har (i det minste noen få) aksjer i diverse selskaper.
Dermed oppnår man den gunstige (for kapitalismen) effekt at det som i dag er
lønnsarbeidere, fungerer på en annen måte i den kapitalistiske utopien: De
er sterkt opptatte av at de selskapene de har aksjer i, skal gi mest mulig
utbytte, m.a.o. at lønn og arbeidsvilkår i disse selskapene presses så langt
ned som mulig. At det rammer "kontraktør-klassen" som helhet (de som vårt
samfunn er lønnsarbeidere, men som i dette samfunnet oppfatter seg som
konkurrerende enkeltpersoner), er helt underordna. For "kontraktøren"
gjelder det å sikre seg sjøl - uansett om det måtte gå ut over andre.
I tillegg til at at enkeltpersoner selger sin arbeidskraft som kontraktører,
organiserer større selskaper seg ved hjelp av underleverandører som de ikke
har noe ansvar for, eller de leier ut retten til å fungere som en
sjølstendig enhet under storselskapets paraply (det som i dag på "norsk" i
næringslivs-sjargong kalles "franchising". REMA 1000-butikkene er et
eksempel på dette). Vi kan da tenke oss et system hvor en masse små og
mellomstore bedrifter kjøper arbeid av enkeltpersoner som er kontraktører,
og at et storselskap igjen kjøper varer og tjernester av disse bedriftene.
Vi har et "samfunn" som nå bare består av konkurrerende individer og
organisasjoner (bedrifter) som selger og kjøper til/fra hverandre. Da vil
man kunne si med Margaret Thatcher: "There is no such thing as society".
Pensjon, aldershjem, helsevesen - alt er privatisert og fungerer via private
forsikringsordninger, eller via den enkelte "kontraktør" sin "sparing" i
aksjer eller fast eiendom. Typisk i denne kapitalistiske utopien er at en
kontraktør kjøper seg en ekstra leilighet, og bruker inntektene fra den,
pluss verdistigninga ved salg, for å finansiere alderdommen. Det gjelder da
sjølsagt å få mest mulig ut av sine leieboere/kjøpere. Kontraktøren har lite valg,
siden samfunnet ikke finansierer pensjoner og trygder.
Utdanning kjøpes fra private skoler/universitet på markedet. Utgifter under
utdanning (skolepenger + livsopphold) kan finansieres ved lån i private
selskap, og betales tilbake seinere.
Statens rolle er redusert til politi, rettsapparat, miltærapparat. Resten er
overlatt til markedet.
Massemedia, kultur og idrett har ikke lenger noen offentlig støtte - alt er
basert på reklame og sponsing. Enhver regulering av reklame og markedsføring
er fjernet. Reklame som bruker pornografiske virkemidler, eller retter seg
spesielt mot mindreårige, eller bruker spekulativ vold - alt er tillatt. Noe
annet ville være "formynderi", og dessuten regulerer markedet sånt så mye
bedre av seg sjøl.
Så langt i denne omgang.
***
Hallo, Kristin Clemet? Er du interessert i en utreder med visjoner?
Jeg koster bare 1500 kr. timen!
hilsen
Trond Andresen
(utopi-kontraktør) ;-)