At 21:05 30.11.98 +0100, Ottar Korsnes wrote:
>Det er ikkje lett med folk som skriv tull på KK-forum.
Men det er verre med de som ikke skjønner hva de selv skriver. Korsnes kan
være aldri så mye fra Sunnmøre, det har ikke forhindret ham i å påstå at man
ikke kan kalle en som heter Aure for aura og dermed spille på hennes navn.
Enhver som begriper språket, skjønner at det kan man faktisk rent
grammatisk. Vi kan godt more oss over at tannlegen heter Røskeland, selvom
navnets etymologi ikke har noen forbindelse med å røske og vi ikke er født
på hans hjemegn. Om det "er" morsomt blir en sak om smak og behag. Her tror
jeg ikke samtalen mellom meg og Korsnes noengang vil munne ut i noe
resultat. Nei, livet er tungt. Og jeg er en agurk. Akkurat på det siste
feltet er vel journalister som Korsnes eksperter.
>Sidan han trur at eg
>ikkje veit kva ørret er på sunnmørsk, så er so det langt frå sanninga som ein
>kan kome. Eg er fødd på Sunnmøre. Eg har slekta mi på Sunnmøre. Eg budd på
>Sunnmøre i ein del år. Eg er på Sunnmøre kvart einaste år.
Jeg kjenner selv (hvor utrolig det enn må høres ut) opp til flere
sunnmøringer og er utrolig glad i Sunnmøre som kanskje har noe av den
fineste natur i Norge og et folkelynne og et språk jeg liker veldig godt.
Man må ikke være innfødt sunnmøring for å kunne si det, selv om en viss form
for misforstått lokalpatriotisme gjerne vil ha slikt forbudt for utenbygds
folk. Men det å være menneske innebærer faktisk at vi har muligheten til å
forstå hverandre over språkgrenser og andre grenser. To mennesker som er
født i hver sin ende av verden kan rent menneskeligt stå hverandre nærmere
enn to som er vokst opp i samme bygd. Men det jeg vil kalle det
lokalpatriotiske forvrenget til farlig nasjonalromantisk illusjon får mange
til å tro at det som engang het "blod og jord" opphever det menneskelige. Og
at folk som er født og vokst opp i storbyers stenørken (som jeg selv) ikke
kan være mennesker.
>Dessutan kjenner eg
>Aud Inger Aure som ei ærleg kvinne. Eg er slettes ikkje samd med henne i
>asylpolitikken og mykje anna, men trestubb er ho ikkje.
Kjenner er vel her det avgjørende uttrykket. I norsk offentlighet (og i
andre små lands offentlighet) er det litt for mange som "kjenner" hverandre
litt for godt bak kulissene. Person og sak rotes sammen på uigjennomskuelige
måter. Falsk solidaritet forplumrer det som kunne vært klare politiske
linjer. Jeg er overhodet ikke personlig engasjert i saken, og det jeg
harsellerer med er ikke privatpersonen Aure som jeg intet *kan* vite om (og
faktisk mindre jo fler tomme "personality-intervjuer" og
"inn-på-huden-samtaler" som fyller avisspaltene) og som ikke interesserer
meg et hakk, men et mediefantom og en minister som heter slik. Samme med fru
Brundtland. Eller
Som del av den måpende og alt for tålmodigt lyttende, glanende og hardt
prøvde menige offentligheten *kan* jeg bare ta stilling til det siste.
Korsnes sin vurdering av privatmennesket er sikkert helt riktig, og min
oppfatning er den, at det er synd at ellers hyggelige og oppegående
mennesker stivner i slike tåpelige roller/karaktermasker som de jeg
harsellerer med. De tror sikkert det er deres "plikt", men det er en
fullstendig misforståelse og det viser på en måte at de ikke har en
bakkekontakt og en analytisk-politisk styrke som gjør at de kan være
oppgaven voksen. Her hjelper det ikke mye å ha tilhørighet til en
representasjon av viljesløst stemmekveg på Stortinget (et "parti" med et
"program" med haugevis av komplett uforpliktende ønsker om alt godt herfra
til det hinsidige).
Ingen har f.eks. plikt til å omgå sannheter for å dekke over et
politiserende politi og maktmisbruk slik mange justisministre har syntes og
synes å tro. De "føler" sikkert ikke heller selv at de gjør det, ofte blir
de vel lurt, men taler det for dem som politikere? Det er politikk, vi
diskuterer her. Det står faktisk fritt for disse ministrene å rydde opp i en
del ting - de har nærmest plikt til det - men det kan de bare hvis de har et
politisk bakland som gjør at de kan makte det.
I den "diskusjonen" jeg hørte (i Dagsnytt 18), som skulle handlet om
politikk, hørte jeg i stedet ikke een, men to trestubber si økseskaft til
hverandre, og mye av det justisministeren sa, virket som det rene tåkeprat
og hykleri i forhold til hva vi ellers får vite om en syrier, som ikke kan
få bli en tiltrengt lege i Finnmark osv. Uansett hvor mange venner som
kjenner Aure som et hyggelig privatmenneske, blir ikke hennes uttalelser her
noe klokere, mindre forstokka eller bedre politikk av det, når hun på det
mest ubehjelpsomme vil bortforklare saken med asyl til akkurat skipsrederens
barnepiker, men avslag til alle mulige andre. Det uhyggelige ligger jo
nettopp i dette: at det noen kjenner som et helt vanlig og hyggelig
menneske, i "apparatet" blir til noe helt annet - et tannhjul - som faktisk
kan felle indirekte dødsdommer og opptre med vilkårlighet. Og at andre
insisterer på, at det skal de få lov til uten hard motbør, fordi de er så
hyggelige privatpersoner. Det er derfor den politiske debatt i Norge ofte
forsvinner i Kardemommevrøvl og koseprat eller personkrangel.
>I fall Karsten Vedel
>Johansen synst han er like morosam som "Hallo i uken", så trur eg vi høyrer på
>ulike kanalar.
Jeg tror ingenting. Jeg har tilmed lest Korsnes sitt forsøk på selvironi i
diktform. Et forsøk, ok. Hatten av for det. Men spør du om min mening: ikke
særlig vellykket som ironi - det blir alt for privat/internt. Ironi krever
et vist minimum av stil. Uansett endrer dette diktet intet ved, at det ikke
er *ironi* å svare: "ædda bædda, det kan du selv være" når jeg i satirisk
øyemed sier at visse personer f.eks. ligner på unevnelige fiskearter. Når
Finn Graff tegner Hagen som en hund er det ikke ironi hvis en eller annen
(f.eks. en av Hagens private venner i et leserbrev) spør fornærmet om han
ikke kan få se hvilken hunderase Graff selv ligner på. Det er bare et signal
til Graff om at han "ikke skal tro han er noe" - dvs. bruk av janteloven.
Ironi er fø. mye mer enn selvironi, noe mange ikke skjønner (et mesterligt
eksempel på bitende ironi: "Man har nå reist den sønderknusende kritikk imot
meg - at jeg heter Søren. Overfor en slik gjennomgripende og altfortærende
intellektuell refselse kan jeg selvfølgelig bare melde pass" osv. Søren
Kierkegård sitert etter hukommelsen). En satire kan bare være en satire som
slår mot makta og hele det gale galopperende slavesirkus den holder igang
kloden over. Her er det ikke så mange som har ekte sivilkurasje i våre
dager. De fleste hyler med ulvene. Mye av tidens "humor" sparker nedover,
den er feig og platt eller bare selvopptatt og tom, opptatt av å tjene
penger eller reklamere: Den rommer ingen kjerne av alvor og sannhet.
Derfor la meg til slutt til journalist Korsnes igjen anbefale Honore
Daumiers tegninger, f. eks. "Buken" eller "Den anklagede har ordet". Særlig
den siste er god - den illustrerer glimrende situasjonen til mange
intervjuofre (folk som ikke er politisk inne i varmen) i f.eks. NRK, en helt
annen situasjon enn den som oppstår, når journalisten om jeg så må si er i
audiens hos makta (f.eks. hos fru Brundtland, direktøren i Norges Bank,
Kjell Inge Røkke, hr. Hagen eller hr. Petersen).
Vh. Karsten Johansen