Totalitarismen

Karsten Vedel Johansen (kvjohans@online.no)
Sun, 29 Nov 1998 21:00:46 +0100 (MET)

Som Hartvig Sætra og andre riktig har gjort oppmerksom på, er Norge et land
uten egentlig opposisjon. I fullt alvor hylles en mann som Jan Pettersen som
"Norges redningsmann" i statsradiofoniens lørdagsnyheter uten at minste
antydning til alternative syn på dette kommer til orde. I stedet for en
politisk debatt rundt saksinnholdet - statsbudsjettet - får vi en endeløs
"personality-story" rundt Pettersen i den "nye helterollen" pressens hylekor
av høyrepropagandister selv har plassert ham i. Det virker ikke som om en
eneste av disse er et selvstendig tenkende individ med ansvarsfølelse
overfor demokratiet. De oppfører seg som et hundekobbel som gir hals eller
logrer i flokk. Som selvbestaltede representanter for en almue av
undersåtter som skal kåre en fører på grunnlag av dennes personlige
"utstråling" og evner som maktmenneske som tolker "markedets" bud, ikke som
representanter for et folk av myndige, voksne borgere som skal velge en
politikk. Jeg nøler ikke med å betegne denne oppførselen som en åpen
fasciseringstendens i offentligheten. I fascismen og blant mafiosi foretas
denne type kåring av førere som på forhånd er utvalgt i et maktspill bak
kulissene. Politikk i USA er etterhvert redusert til et slag av legalt
gangstervelde, hvor den som har flest penger til brød og skuespill går av
med seieren helt uavhengig av politikk. Flertallet av velgerne har skjønt
tegninga og gidder ikke delta i dette milliardærsirkuset.

Den lille politiske opposisjonen som finnes i Norge kommer nesten ikke til
orde, og når den en sjelden gang gjør det, ledsakes det alltid av
stigmatiserende uttrykk som "museumsvokterne" og andre former for signaler
om at her har vi med noe latterlig gammaldags å gjøre. Selv her på KK-forum
vekker reell opposisjon og åpenhjertig kritikk av de rådende forholdene ofte
forargelse rettet mot de som kritiserer. I avisenes leserbrevsspalter trives
hovedsakelig den småborgelige forargelsen over innvandreres religion og
mangel på norskhet og den lille kritikken av maktmenneskene har f.eks. nå i
måneder enstonig dreiet seg rundt forargelsen over at Yngve Hågensen banner.
Forargelsen over Per Borten i underbukser i sin egen hage har ikke helt lagt
seg selv etter snart tre årtier. Betraktet gjennom leserbrevspaltene i de
store avisene er Norge et svart hull av kristeligt bigotteri og småbrunt
grums (her ser jeg bort fra ungdomsspaltene hvor av og til andre syn kommer
til orde). Jeg vil be alle som tviler på dette foreta en systematisk
sammenligning med tilsvarende spalter i nabolandene før de uttaler seg i
sak. At det bl.a. skyldes sensur fra leserbrevsredaktørerne er det liten
tvil om, men det er neppe hele forklaringen.

Kulturelt sett er situasjonen, at kulturkritikken er så godt som
ikke-eksisterende, kulturen er redusert til kommersiell bigesjeft, og de som
kunne drive kulturkritikk anser seg som for fine til å nedlate seg til noe
som smaker av politikk. Det finnes enkelte hederlige unntak, som Peter
Normann Waage i Dagbladet. Selv i spaltene til KK, hvor man skulle ventet å
finne kulturkritikk, er den i regelen fraværende. Noe så himmelropende
grotesk som Israels forsøk på å lage en genbombe, altså en åpenlys
videreførelse av nazistenes utvikling av folkemordsteknologier, vekker liten
debatt, og i "kulturelle" kretser omgis det av total likegyldig taushet - en
fatal svikt - et tegn på en dødsens farlig form for apati. Tilstanden i
norsk offentlighet - spesielt TV2, TVNorge, NRK og VG - minner ofte om noe,
som man for 20-30 år siden normalt bare ville ventet å finne i en søvnig
bananrepublikk/halvdiktatur. Nå er selvfølgelig Norge et lite land med
tradisjon for ekstrem likeartethet i meninger og lite åpenhet overfor
avvikere, men dessverre er det ovennevnte en tendens, som etterhvert også
preger store deler av verdensoffentligheten. Norge er bare litt verre enn
gjennomsnittet. Tre årtier med ekstremliberalistisk dogmatisme og
kolonisering av bevisstheten har ikke resultert i noe hørbart motspill, bare
i mer og mer medløperi og enstonig hylen med ulvene. Utvilsomt henger dette
sammen med den ekstreme og raskt voksende konsentrasjon og sentralisering av
kapitalen, også mediekapitalen, en utvikling og maktkonsentrasjon som med
nødvendighet må ramme demokratiet. I Norge kontrolleres således nesten alle
medier av fire store kapitalgrupper, som sikkert om få år vil være redusert
til to med enda mer total kontroll.

Den som tar opp dette som trussel mot demokratiet er en mann som Svennik
Høyer på tredje siste side i Dagbladet i en bortgjemt kommentarspalte. Han
får intet svar. Selv om en Hans Wilhelm Steinfeld dog har oppdaget at noe er
galt. Venstresiden (SV og RV) er taus. Her synes det ikke å foregå
noensomhelst dypere refleksjon over utviklingen, hvis vi kanskje ser bort
fra "museumsvokterne", men disse siste nekter jo å gå inn i en mer åpen
politisk strid i SV, selvom dette partis ledere etterhvert har drevet sin
mekaniske liggen på kne for Arbeiderpartiets mer og mer høyrevridde rumpe ut
i den ufrivillige karikaturen. Man syter og klager over Hagen og Pettersen,
men ser ikke hvilken kolossal hjelp de får fra den egne SV-ledelsen på grunn
av vegringen mot å ta opp opplagte politiske temaer som blottstiller
Jaglands, Senterpartiledelsens, Krf's osv. lallende opportunistiske
høyrekjør og lefling med Hagen og hans landsdekkende hjelpekorps av
totalitære skravlejournalister i de store mediene.

En hovedoppgave for en sosialistisk og derfor demokratisk venstreside i
Norge burde være å finne ut, hvordan den Hagen- (og nå Pettersen-)jublende,
opinionsmanipulerende og "marked"sonanerende totalitære tendensen i norsk
(og internasjonal) offentlighet kan imøtegås, hvor et av de første tiltak
vel må være en samling av de antitotalitære kreftene (hvortil ikke hører de
ledende kretsene i Arbeiderpartiet) parallelt med en grundig dokumentasjon
og analyse av situasjonen. Her mangler det ikke på kilder til analyse, hvis
man er villig til å studere den internasjonale litteratur og presse.
Fremtiden i våre hender, Dag og tid m.fl. gjør et utmerket arbeid. De fleste
foretrekker imidlertid den ubekymrede politiske søvn fremfor livsviktige
politiske debatter og inspirasjon utenfra (det er jo utlandet og hva angår
utlandet oss synes å være den fremherskende mening). Det føles sikkert
trygt. Men som Wolf Biermann har sagt: "Friheten kommer ikke etter en god
natts søvn". Man kunne tilføye: og enda mindre etter en kveld foran TV.

Vh. Karsten Johansen