Jeg er veldig enig i det du sier her. Det pokkers er jo bare, at den lokale
verden ("livsverdenen") mindre og mindre får lov å eksistere i fred for det
globale pengejag. Folk en omgås til daglig er preget av vrøvl og løgn de
hver dag inntar i rikelige doser og som mange ikke har overskudd til å
forholde seg kritisk til, fordi de også er preget av meningsløsheten i
arbeidssituasjonen, mangel på respekt fra ledelsen og ofte også fra elever
for hva det arbeid som skal utføres f.eks. av en lærer krever, og alt det
stress dette medfører - byråkratiseringen av lærerarbeidet og annet arbeid.
Administrasjon av tull og snill overtakelse av jobber som egentlig skulle
vært gjort av andre ("men det har skolen ikke råd til") tar den tid som
skulle vært brukt til å gjøre undervisningen meningsfull. Planlegging av
timer, hvor man har krav på vikarer - men "det har vi heller ikke penger
til". Utførelse av arbeid som egentlig skulle være gjort i
familiesammenhengen eller i barneskolen mens eleven var mange år yngre.
Ofte rykkes mennesker opp med roten i jakten på jobb/overlevelse, og får
ikke tid til å slå rot igjen, før usikkerheten på nytt slår til. Man blir
isolert. Og hvor mange ganger kan man bryte opp i ett liv? Den "melting
pot"-kulturen som oppstår blir mer og mer fragmentert og fremmedgjort.
Verden blir usammenhengende og preget av moralisering, ironi og sarkasme,
stille desperasjon, daglig fiendskap, utakknemmelighet, intriger som skyldes
kamp om de "beste" jobbene eller om jobb i det hele tatt. Det henger sammen
med et system, som bare skaper for å utnytte, som oftest opererer med
vikarierende motiver, for å skjule at det underliggende er pengesamling,
"sparing", "effektivitet" osv. - utpining av arbeidskraften til siste trevl.
Gjorde man som lærer det overfor det styrende hovne og uvitende byråktati
som de ofte rettelig fortjener, ga man dem et solid spark i ræva og søkte
andre muligheter. Men mange andre arbeidstakere kunne med god grunn gjort
det samme med sine arbeidsgivere. Vårt samfunn dikteres i dag av
skattesnytere, bedragere, spekulanter og andre asosiale og kulturløse og
disses moralsk oppblåste og hyklende politiske talerør blant politikere,
journalister og andre av kapitalreligionens presteskap.
Sydhavsmedisinmannen Tuavii, som i ca. 1920 besøkte Tyskland, fortalte en
interessant beretning ("Papalagi") til sine stammefeller, da han kom hjem,
som noen heldigvis fikk tak i og oversatte til tysk. Han spør her bl.a., hva
en profesjon er, og svarer selv: det er noe den hvite mannen må ha, men som
han egentlig ikke liker. Han må bli spesialist på noe, med det resultat at
hans liv blir ensidig, og hans kropp og følelsesliv forfaller. I dag er vi
kommet lenger: den utdanningen folk tar, "foreldes" raskere enn de tar den.
Kapitalens skalten og valten blir stadig mer hemningsløs - det kalles
"fleksibilitet" og betyr at noen skal være totalt fleksible, mens andre kan
være helt rigide (i sitt krav om grenseløs profitt). Hva som kommer ut av
arbeidet er likegyldig, alt som teller er formaliteter og pengeoverskudd.
Økonomene har diktatorisk makt over ting de intet begriper av. De fatter
ikke, at det som forsvinner som utgifter ett sted, kommer tilbake på andre
budsjetter som omkostninger ved sosial oppløsning og fenomener, hvis
økonomiske dimensjon er helt underordnet i forhold til at kulturen
forsvinner. Et økonomisk profitabelt og "velfungerende" barbari som
fascismen ser nok fint ut på et nasjonalregnskap, men demonstrerer derved
bare, at sosialøkonomi som den bedrives i dag er en "vitenskap"= dogmetro
for idioter og barbarer. Et godt samfunn har i dag intet å gjøre med
oppfyllelse av sosialøkonomiens matematiserte tvangstanker og dogmatiske
profetier.
Det er ikke uten videre lett å komme med forslag til, hvordan man skal
imøtegå en slik utvikling. Det forutsetter bl.a. en diskusjon over
landegrenser. Men også en lokal forankring. Og så forutsetter det, at folk
oppdager, at moralen/solidariteten på en viss måte er en naturgitt
menneskelig egenskap og at det å slåss mot barbariet er å slåss for den
menneskelige natur, mens det er "samfunnet"/staten og økonomiens abstrakte
tvang formidlet gjennom grenseløst pliktoppfyllende byråkrater, som bryter
ned moralen og samholdet og setter folk i stand til som byråkrater som
Eichmann, Stalin eller dagens "marked"sguruer å dømme millioner til
avgrunnen, å opptre med grenseløs grusomhet og ufølsomhet på tvers av
naturlige instinkter uten egentlig å skjønne hva de gjør.
Vh. Karsten Johansen