1. Norge (eller "Norge") har for øyeblikket de facto en
treparti-flertallsregjering bestående av tre fremskrittspartier:
Arbeiderpartiet, Høyre og Carl I. Hagens parti. Den ideologisk bestemmende
kraft er sistnevnte. De eneste partiene som ikke har oppdaget dette er
ironisk nok Senterpartiet og SV, som er de mest skadelidende.
2. Denne regjerings "politikk" utføres av et forretningsministerium utgått
fra tre mer reserverte fremskrittspartier: Krf., Senterpartiet og Venstre.
For deler av Senterpartiets vedkommende grenser dette til rent politisk
selvmord, men det er ennå ikke gått opp for partimedlemmene, selvom det kan
leses i de fleste aviser hver dag. Dette overgås i politisk selvmordskunst
kun av SV, som uavlatelig proklamerer at de bare er for Arbeiderpartiets
politikk. Nærmere et rent stemmekvegsparti går det ikke an å komme.
3. "Politikken"s hovedinnhold er (som i verden ellers) TV-underholdende,
dvs. å lulle befolkningen i søvn under samfunnets fremskridende oppløsning
og det nasjonale markedets fortsatte og forsterkede integrasjon i det
globale markedet for kapitalakkumulasjon, dvs. valutaspekulasjon,
aksjespekulasjon og lønnsreduksjon, fjernelse av velferdsytelser og andre
former for høynelse av profittraten.
4. En form herfor er EU-tilpasningen som går bedre enn noensinne under
"nei"-regjeringen", men EU er dog allerede på de fleste områder foreldet og
anses mer og mer av den multinasjonale kapitalen og den amerikanske
finanskapitalen og deres fremste politiske talerør: den amerikanske
kongressen for en hemsko.
5. Hovedinnvendingen mot et åpent og formalisert norsk medlemskap av EU er
at Norge sammen med England foreløpig vil trekke EU i enda mer
USA-underdanig og miljøfientlig retning. Det norske Arbeiderparti er
tradisjonelt verdens mest høyreorienterte og USA-vennlige sosialdemokrati og
det samme gjelder for de andre partiene på hver sine deler av spektret med
mulig unntak av SV og RV. Hagens parti er rett og slett en avlegger av
Republikanerne i USA og styres sannsynligvis ideologisk derfra (et
interessant (men sikkert "umulig") tema for en hovedoppgave i statsvitenskap
eller samtidshistorie: Norskamerikaneres og norskamerikanismens betydning
for de norske partiene og spesielt Hagens parti).
6. For den antikapitalistiske opposisjonen i Norge vil et åpent
EU-medlemskap kanskje likevel være å foretrekke for det nåværende fordekte
tross sine umiddelbare ulemper. Det vil først og fremst bety at den
politiske debatten på mikroplanet (som er det interessante) på sikt må bli
mindre fylt av kvalmende nasjonale fordommer og illusjoner. Det vil bety at
venstrekreftene i Norge tvinges til å innse at de må interessere seg for
tilsvarende krefter i EU-landene, det vil bety en svekkelse av Hagens parti
og i det hele tatt en økt mulighet for at den politiske scenen i Norge vris
mot realitetenes verden, mot venstre og ut av den nåværende
nasjonalistisk-reaksjonære og isolasjonistiske bakevje.
Jeg er klar over, at dette vil virke sterkt provoserende på noen. Jeg
oppfordrer disse til å unngå mistenkeliggjøring og i stedet gå inn på
realitetene i saken. I dag er Norge de facto bare et spesielt nasjonalistisk
område som tar del i utviklingen i EU. Hvem tjener på det? Tror noen i dag
på muligheten av en sosialistisk utvikling i Norge isolert? De som kjenner
meg, vet at jeg ikke er noen Erik Solheim. Medlemskap av EU er i dag et
underordnet taktisk (men likevel viktig), ikke et overordnet strategisk
spørsmål for sosialister. Den reelle forskjellen mellom medlemskap og
ikke-medlemskap er minimal og mest på det illusorisk-ideologiske plan, fordi
de kreftene som vil at Norge deltar i EU-utviklingen er de sterkeste uansett
folkeavstemninger. Storparten av de som stemte nei, gjorde det på grunn av
banale nasjonalsjåvinistiske og -romantiske fordommer og illusjoner og ikke
fordi de var bevisst mot den faktiske utviklingen i EU. Høyre, Ap., Krf.,
Venstre og Hagens parti har kolossalt flertall. Folk i Norge stemmer i dag
mer og mer reaksjonært fordi de lever i en verden hinsides realitetene men
full av fotball og amerikansk TV-såpe. Det er et umulig grunnlag for kampen
mot EU-utviklingen her.
Jeg vil aldri gå inn på å "være for EU". Jeg ville oppfordre til å stemme
blankt eller avstå ved en evt. ny EU-avstemning. Jeg er mot EU-politikken og
globaliseringen, spørsmålet er bare, hvordan dette best bekjempes. Jeg har
langtfra tatt noen definitiv stilling og er selvfølgelig åpen for
motargumenter. Men tenk over følgende: hvordan ville det vært, hvis
motkreftene i Norge, Danmark, Sverige, Finland, Island, Tyskland m.fl. måtte
samarbeidet mer direkte mot Schengen, EUs matdirektiv (MAI osv.)?
Selvfølgelig kan det samarbeides og blir det også samarbeidet i dag. Men
kampen i Norge blir preget av veldig lokale og spesielle forhold og det er
uhyre vanskelig å få menigmann i Norge til å innse nødvendigheten av dette,
fordi han/hun helt illusorisk tror den hellige grav er vel forvart på grunn
av Vinter-OL og Nei i 1994 og i regelen ser ned på og overhodet ikke
interesserer seg for verden utenfor Norge, ihvertfall ikke den som er oss
nærmest (men gjerne alle mulige eksotiske Langtbortistaner). Så blir vi tatt
bit for bit av "våre egne" bak lukkede dører og kan alt for lett fremstilles
som verdensfjerne kverulanter i pressa, mens debatten handler om
kontantstøtte og annet symbolsk budsjettvrøvl som i sammenligning er peanuts.
Vh. Karsten Johansen