Markedets økende utilstrekkelighet
===============================
"Markedsøkonomiens overlegenhet" skal bl.a. vise seg i dens evne til løpende å
justere produksjonen på en rasjonell måte. Gode produkter etterspørres mer enn
dårlige, dette øker prisen på de gode og senker den på de dårligere, dermed vil
flere gode og færre dårlige produkter bli framstilt.
Slik er teorien, og den sier også at markedet når en "likevekt", hvor det
framgangsrike produktet ikke konkurrerer ut alle andre (og dermed får monopol
og eliminerer konkurransen). Men en avgjørende forutsetning for dette er at det
ikke er lønnsomt å produsere ubegrenset av et produkt; det krever at de
bedrifter som konkurrerer har "minskende skalautbytte". MS betyr at kostnaden
pr. ekstra produsert enhet stiger etterhvert som produksjonsvolumet øker ut
over et visst nivå. MS har vi f.eks. i gruvedrift og energiproduksjon:
Ressurstilgangen setter et tak for den enkelte produsent, og videre produksjon
over dette taket blir ekstra kostbar: MS stabiliserer konkurransesituasjonen,
og hindrer at den bedrift i en bransje som i øyeblikket er størst, drar
fullstendig fra de andre i konkurransen.
Men dessverre er det motsatte fenomen, *økende* skalautbytte (ØS), typisk for
en stadig stigende andel av dagens produksjon. Dette kan generelt forklares ved
at forsknings- og utviklingskostnader, og andre kostnader som skyldes den
informasjon som må framskaffes for å produsere *den første enhet* av produktet,
utgjør en stadig større andel av bedriftens kostnader. På den annen side: Hvis
først produksjonen er kommet opp på et visst nivå, blir det svært billig å
produsere enda en enhet.
ØS har vi f.eks. for fly, biler, farmasi, programvare. FoU og andre
start-utgifter er enorme for å frambringe den første enhet (prototyp), men
betales gjennom salg av mange enheter.
Økonomen W. B. Arthur har beskrevet konsekvensene av ØS slik: Hvis to
produsenter omtrent samtidig lanserer et nytt produkt, så vil den produsenten
som av tilfeldige årsaker får et omsetningsforsprang, kunne vokse på bekostning
av den andre og dra fra ham, *sjøl om han faktisk har et dårligere produkt!*
Etter noen år vil dette produktet dominere fullstendig, og sette en standard
som andre bare må tilpasse seg. Et eksempel er operativsystem for personlige
datamaskiner: DOS/Windows i kamp med Mac, hvor det dårligste system har vunnet
(og Bill Gates er blitt verdens rikeste mann..).
Med andre ord i er vi i stigende grad på vei inn i en type kapitalistisk
økonomi hvor uregulert konkurranse ikke garanterer at "de beste vinner".
Alternative og dårligere utfall er mulige, dvs. publikum blir sittende med
dårligere produkter til høy pris, og markedet kan ikke løse problemet.
En annen type produksjon med økende skalautbytte, er massemedia. Utgiftene pr.
"enhet" er enorme for å frambringe *et* eksemplar av ei avis, eller sende
TV-program for *en* eneste seer. Men når seerskaren blir stor, eller avisa har
hundre tusen kjøpere, er utgiften per ekstra seer/kjøper nærmest null.
ØS i media-sektoren er spesielt alvorlig, fordi det svekker muligheten for at
alle strømninger, all kritikk og alle fakta slipper til i "det offentlige rom".
Dette svekker igjen den demokratiske prosess. I Trondheim sitter nå den
søkkrike Adresseavisen igjen aleine på avismarkedet, mens det er åpenbart at
ytringsfrihet, offentlig samtale og demokrati i byen hadde vært tjent med
to-tre omtrent like store konkurrerende aviser som hadde hatt et forskjellig
redaksjonelt ståsted. Tre aviser med en tredel hver av dagens
Adresseavis-opplag på over 90.000, kunne klart seg utmerket økonomisk,
spesielt hvis de baserte seg på felles trykkeri og distribusjonsapparat. Det
er sjølsagt fullt mulig å *starte* ei konkurrerende avis i Trondheim i dag. Men
på grunn av at aviser i ekstrem grad er underlagt ØS, er det umulig *å bygge
seg opp* til de 25 - 30.000 i opplag som må til for å greie seg.
Hvis viljen var til stede, kunne man stabilisert avis-situasjonen rundt en
ønsket tilstand med f.eks. tre konkurrerende aviser. Det realiseres ved en
progressiv avgift på avisopplag, som under et visst opplag slår over i å bli
negativ, dvs. subsidiering pr. eksemplar. Dette kommer i tillegg til den
nåværende pressestøtten, som bare er en vits i forhold til de ulike
konkurranseforhold som skalautbytte-effekten skaper. På tross av at dette
åpenbart er et rimelig forslag hvis man ønsket å opprettholde en balanse mellom
flere aviser, så støter man på et enormt problem: Forslagsstilleren ville være
avhengig av (de store) mediene for å få spredd og diskutert sin analyse og sine
forslag i offentligheten, slik at de i neste omgang kanskje kunne føre til
politiske vedtak. Men de store mediene ville aldri - av rein egeninteresse,
sjølsagt - "prioritere" slikt stoff og slike debatter ("prioritere" er den
redaksjonelle betegnelse på det vi andre kaller sensur).