Schengen:_Hvilken_omkamp_får_vi=3F

Solveig Mikkelsen (Solveig.Mikkelsen@nrk.no)
Wed, 18 Jun 1997 12:02:08 +0200 (MET DST)

Så fikk altså Schengen-motstanderne rett: Avtalen blir en del av
EU-traktaten og vil snart ikke være mellomstatlig. Norge må forhandle på
nytt og Schengen blir et valgkamptema.

Samtidig strever EU internt med Kohls pengeunion. En konstruksjon som
innebærer omfattende nedskjæringer i EU-landene, og som dag for dag bidrar
til at entusiasmen for prosjektet EU blant unionens egne borgere synker.

Da er det vel bare å triumfere, riste på hodet over mektige menns
stormannsgalskap og konstatere at EU-motstanden i Norge er sterkere enn noen
gang? Kanskje det. Kanskje ikke.

"Omkamp om Schengen", er tittelen på Paul Bjerkes kommentar i Klassekampen i
dag. "Omkamp om EU", er tittelen på Per Vassbotns analyse i Dagbladet. Begge
kommentarene er interessante.

Bjerke ser for seg en situasjon der Schengen-avtalen vil bli nedstemt i
Stortinget etter valget. Ikke fordi det ikke er stortingsflertall for
avtalen, men fordi en overnasjonal avtale vil kreve tre fjerdedels flertall.
Et så stort flertall vil det ikke være for avtalen i Stortinget. Og hva
skjer hvis Stortinget stemmer ned avtalen?

Per Vassbotn ønsker en "skikkelig omkamp" om EU. Han spår at medlemskapet
vil bli aktuelt rett etter årtusenskiftet, og at behovet for ei ny
folkeavstemning da vil komme. Kommentaren hans er viktig, for det er
antakelig akkurat slik regjeringa også tenker. Vassbotn skriver: "Vi er med
på alt unntatt medlemskap". Sjølråderetten eksisterer ikke fordi
stortingsflertallet frivillig velger å underkaste seg EUs politikk, mens
mindretallet på Stortinget (men altså flertallet i folket) hindrer
deltakelse, er Vassbotns analyse. Og det har jo mannen på mange måter rett
i. Hva skjer den dagen Regjeringa har greid å EU-klone Norge slik at det er
vanskelig å vise hva som er forskjellen på et medlemskap og et
ikke-medlemskap? Hva har EU-motstanderne da å stille opp med mot det
"logiske" argumentet om at et medlemskap vil gi innflytelse, men ellers vil
alt være som i dag?

Har Nei til EU og EU-motstanderne noen strategi for å møte disse
argumentene, som antakelig vil gjøre seg stadig mer gjeldende i årene som
kommer? Eller er vårt eneste håp at EU sjøl greier å undergrave
union-samarbeidet såpass at det vil framstå minimalt attraktivt å bli med
den dagen medlemskap igjen står på dagsorden?

Lars Staurset etterlyser mer EU-debatt på KK-forum. Jeg er enig. Hva mener
du om disse spørsmålene? Hvilke svar bør Nei-sida gi?

Ellers er det spennende at Danmark nå trolig får ei ny folkeavstemning om
pengeunionen. Tenk om flertallet av danskene stemmer nei! Da blir det fres
over EU-debatten, Staurset!

Vennlig hilsen

Solveig Mikkelsen