>>.. Ordskiftestilen som Andresen har lagt opp til
>> passar best på gatasp-mail-lista.
>
> Uenig. Den passer best i dass.
svarerer Martin. Videre sier han bl.a.
>Trond Andresen, vær så snill: Skaff deg noe å gjøre.
Vet du noe særlig om hva jeg gjør (politisk, og på andre måter)?
>...makan til barnslig sutring og inbitt snever langsinthet har jeg faen meg
> ikke sett skjorta av så lenge jeg kan huske.
>.....Ta av deg kverulant brillene og finn på noe fornuftig.
Siden jeg ikke liker debatt om debatten, vil jeg nå bare be Martin å gå
igjennom sin egen ordbruk og sammenligne den med min, og så tenke over
resultatet i fred og ro.
Nok om det. Martin sier noe til slutt i sitt innlegg som jeg oppfatter som
en utilsiktet erkjennelse:
> ....
> Det eneste "debatten" din fører til nå er demoralisering av folk.
Vel, hvis mine opplysninger og analysen rundt dem bare skyldes at jeg er sår
og personlig fornærma 17 år etter, så kan man jo bare gi blaffen i det jeg
skriver? Da er jo dette bare en paranoid type som aldri blir ferdig med de
private traumene sine? Hvorfor overhodet ta det alvorlig, Martin?
Slike historiske tilbakeblikk som dette bør ikke bare avfeies som
enkeltpersoners psykologiske oppheng, slik som Martin gjør. Saken er
jo at enhver person som kan gi en førstehånds beretning om en strid som har
foregått i et parti, svært ofte også må ha vært part i saken. Hvis det
skal være forbudt for folk som har deltatt i politisk kamp å skrive om dette
i tilbakeblikk, så mister samfunnet et svært vesentlig kildemateriale for å
vurdere fortida. Og det er tvingende nødvendig å vurdere fortida for
at man skal unngå å gjøre samme feil om igjen i framtida.
Dette gjelder generelt, men i ekstrem grad for den
sosialistiske/kommunistiske/revolusjonære venstresida.
Det er jo et nådeløst faktum at sosialismen og kommunismen som alternativ
ligger på sotteseng, på tross av at kapitalismens herjinger er verre
enn noensinne. Da er det ikke nok *bare* å demonstrere mot Schengen etc.,
sjøl om det sjølsagt er nødvendig. Det trengs også en løpende diskusjon om det
katastrofale og verdensomspennende sammenbruddet for den
sosialistiske/komministiske visjon, og en del av dette er å analysere hva
det var som gikk galt i de partiene som kalte seg kommunistiske og
revolusjonære. Det er skrevet en masse om
- virkninga av ytre press mot sosialistiske land,
- hets og forfølgelse av kommunister og fagforeningsaktivister,
- de ekstra vanskene som oppsto fordi sosialismen
ble forsøkt oppretta i land som på mange måter
kom rett fra middelalderen.
Alt dette er helt nødvendig å beskrive og analysere.
Men det er *også* nødvendig å beskrive, å analysere, og å forstå, de
organisasjonspsykologiske prosessene, intrigene og maktkampene i de
sosialistiske/kommunistiske partier - og hva dette gjorde både med klimaet,
medlemmene og lederne i disse partiene. Jeg tilhører dem som vektlegger
dette, og jeg har betydelig erfaring. Da er det min fordømte plikt
- *også for å styrke dagens radikale politiske arbeid* - å grave i denne
materien. Ved å gjøre det, kan jeg kanskje bidra *litt* til at de samme
tabbene ikke gjentas.
Jeg merker meg at hver gang jeg gjør dette på KK-forum, er det ingen som
imøtegår min analyse - det kommer bare innlegg om andre ting, f.eks. at
det jeg skriver oppleves som ubehagelig.
Å sette aktivisme og demonstrasjoner, slik som Martin gjør, opp mot en
allsidig oppsummering og analyse av kommunismens og sosialismens historiske,
katastrofale nederlag - kan sammenlignes med å dope seg for å slippe å
konfrontere virkeligheten.
>......
>Martin.
>For ung for å vite hva jeg prater om.
Nei, men du bør ikke avvise ting som du ikke har tatt deg bryet med å
undersøke først.
vennlig hilsen tross alt, :-)
Trond Andresen