En annen del av hevnlysten og sårheta hos de som ellers alltid får viljen sin i
det kapitalistiske klassediktaturet Norge, er den (fra 1993 -1994 av) intense
latterligjøringskampanjen mot Anne Enger Lahnstein. Og nå har de endelig fått
uttelling ved at AEL har trukket seg som aktuell statsministerkandidat. Den
dama har jaggu ikke hatt det godt de siste åra.
Jeg slutter meg til Pål Hellesnes sin kritikk av at Klassekampen er så
bevisstløs at avisa har bukka under for den utstuderte
borgerlig-propagandistiske og Orwellianske kampanjen for å innarbeide ordet
"nasjonalist" om nynazister. Hva med Sinn Fein og IRA? De kaller seg sjøl
"nasjonalister" og har gjort det i alle år. Er de nynazister de og?
Jeg noterer meg også hvordan mange "(by)radikalere" har gått i denne fella - de
sier nasjonalist om nazi'ene, og de er skjønt enige om hvor håpløs Lahnstein
er. Min erfaring er at når de samme angivelig radikale mennesker blir bedt om å
forklare hva som er så forferdelig med akkurat henne (satt opp mot f.eks. Gro
H.B., Kjell Magne Bondevik, Erik Solheim, Kristin Halvorsen, Johan J.J,.
m.fl.), så er de knapt i stand til å begrunne det. De bare "liker ikke"
Lahnstein, basta. Snakk om ubevisste ofre for 3-4 år med giftige og nærmest
daglige propagandadrypp!
Misforstå ikke, jeg stemmer ikke Sp, og synes ikke AEL er spesielt fabelaktig.
Men intellektuelt, moralsk og politisk slår hun f.eks. G.H. Brundtland med god
margin. Hun hadde f.eks. vært en mye dyktigere statsminister enn den autoritære
og ikke spesielt smarte GHB. Dette veit jeg at mange av de s.k.
byradikalerne er uenige i, fordi at sjøl om de er politisk uenige med GHB, så
er jo "alle" enige om hvor "dyktig" hun er etc. Igjen har de gått i fella: De
bare gjentar de frasene som det oppblåste pressekorpset av forståsegpåere i
området Akersgata/Tostrupkjelleren har bombardert oss med i årevis.
Jeg minnes debatten kvelden før EU-valget i 1994. Lahnstein slo Brundtland 5-0,
og sånn var det alltid når Napoleon (GHB) en sjelden gang ikke kunne vri seg
unna å møte motstandere eller kritiske journalister på flat mark, dvs. på like
vilkår.
De to tilfellene Lahnstein og Brundtland illustrerer meget treffende hvordan
media kan ta en usympatisk middelmådighet og løfte henne opp i skyene, samtidig
som de tråkker ei anna, ganske talentfull og sympatisk dame ned i søla.
Trond Andresen
**
PS og a propos:
I dag ser vi et lignende fenomen: Media har bestemt seg for å "ta" Bendik
Rugaas, mens olje- og energiminister Ranveig Frøiland får gå (relativt)
skuddfri. Rugaas er ikke noe media-sjarmtroll og han har ikke så veldig mye å
melde, greitt nok, men i forhold til den intellektuelle og faglige katastrofe
Frøiland er han en Nobelprisvinner.