Trond Andresen
*************************************
Om "kulturnihilisme" og mediepanikk
EN omtale av, og kommentar til, dataspillet Grand Theft Auto (GTA) forfattet
av Klassekampens Kari Andresen har fått Trond Andresen (TA) til, bokstavelig
talt, å se rødt. De to korte notisene har avfødt en atskillig lengre
artikkel, der TA svinger svøpen over "kulturradikalere", "kulturnihilister"
og deres "tjuvtriks", cappucinodrikkende byradikalere og andre "verdensvante
mennesker" i sin alminnelighet og Kari Andresen i særdeleshet.
Jeg måtte bla tilbake til mandagsavisa for å se: Jeg mente å ha skumlest
Kari Andresens artikkel og kjente meg ikke igjen i den versjon Trond
Andresen ga av den. Etter å ha lest den om igjen, er jeg fortsatt i tvil om
vi har lest samme artikkel. Der TA ser de verste kulturnihilistiske
utskeielser, ser jeg et, etter min mening interessant, men ikke helt
vellykket, forsøk på å disku tere en utvikling av fortellingen i dagens
medier, med utgangspunkt i en ny fortellerform, den interaktive fortellingen.
Kari Andresen er en journalist jeg ellers setter stor pris på i KKs spalter
og jeg var glad for fortsatt å kunne se hennes signatur på Klassekampens
kultursider etter høstens manneog kvinnefall. (Ja, jeg har fornyet
abonnementet). I denne korte kommentaren innbyr hun imidlertid til
misforståelser av den typen TAs innlegg bevisst eller ubevisst
representerer. Dette får nok lengden på kommentaren ta skylden for: det
intrikate forholdet mellom teksttyper, medier og medieresepsjon som hun
legger opp til lar seg bare ikke formulere i sju korte avsnitt.
Jeg kan uansett ikke få meg til å lese de to små avisnotisene som ukritisk
kulturnihilisme. Det går da også fram at TA i lang tid har irritert seg over
at Kari Andresen representerer et kultursyn han selv ikke kan gå god for og
at denne artikkelen sannsynligvis mer har vært et påskudd for en større
utblåsning fra Trond Andresens side. Og her er det jeg plutselig finner meg
selv involvert, for hør bare hva han skriver: "Med god hjelp fra
undervisninga på universitetene i film, drama, estetiske fag har en
generasjon yngre mennesker blitt sosialisert inn i en verdensanskuelse hvor
nihilismen, hedonismen og narsissismen er det sentrale =85".
Det er altså ikke småtterier jeg har på samvittigheten, jeg som i over tjue
år har undervist ved Universitetet i Trondheim ved et institutt som villeder
ungdommen uti filmens, dramaets og de estetiske studiers nihilisme,
hedonisme og narcissisme. Hvis Trond Andresen hadde visst hva vi driver med
i film og medievitenskap i stedet for å presentere fantasifulle
framstillinger om hva han tror vi driver med, hadde det nok vært atskillig
enklere og mer interessant å diskutere med ham. Nå gjør han, gjennom sine
personkarakteristikker, det atskillig vanskeligere å skape noe kan ligne en
dialog. Ad hominem kaltes denne type debattform i den klassiske retorikken,
"å ta ballen i stedet for mannen" heter det på hverdagsnorsk. Ta for
eksempel hans påstand om at "dette miljøet", det vil si de kulturradikale
medieforskerne, påberoper seg "katarsis" teorien, det vil si at bruk av
voldelige medier fører til en slags "renselse" og faktisk bidrar til å
minske voldstendenser. Denne teorien ble lansert av den amerikanske
medieforskeren Seymor Feshback på 60tallet. Kan du gi meg navnet på en
eneste medieforsker ved norske universiteteter som støtter Feshback og hans
katarsisteori, Trond Andresen? Selvfølgelig kan du ikke det, av den enkle
årsak at disse teoriene har vært diskreditert i det internasjonale
medieforsker miljøet i mer enn tretti år og aldri har vært representert i
Norge.
Du har imidlertid rett i at store deler av medieforskermiljøet har undersøkt
og til dels reist kritikk mot den type spontane forsvarsreaksjoner som med
jevne mellomrom kommer ved introduksjonen av ny medieteknologi og de
uttrykksformer disse bringer med seg. Disse reaksjonene blir gjerne omtalt
som "mediepanikker" og vi har kunnet observere fenomenet ved innføring av
film, radio, fjernsyn, satellittTV, video og nå senest alstå i forbindelse
med datarevolusjonens inntog i underholdningsverdenen. Dette er en
interessant debatt, og en debatt som utmerket kan koples med en diskusjon om
hvordan venstresida skal forholde seg til disse spørsmålene. Da
kinematografen erobret sitt massepublikum i begynnelsen av dette århundret
avfødte dette bekymring for mediets skadelig innvirkning på samfunnet, en
bekymring som ble delt av den politiske arbeiderbevegelsen. I 1909 advarte
den tyske arbeideravisa Vorwärts arbeiderne mot å gå på kino, ved en
sosialdemokratisk konferanse i Sveits året etter ble det ansett som en
viktig politisk oppgave for europeiske sosialdemokrater å bekjempe
filmmediet og så sent som i 1919 skrev kommunisten Clara Zetkin en flammende
artikkel "Mot kinouvesenet". Vi snakker altså om en debatt med lange aner,
en debatt som helt sikkert ikke vil kunne komme til å gi noe entydig svar,
da den vil gå inn i en større samtale om emnet. Det er en særdeles dårlig
opptakt til en slik samtale å gå i skyttergravene, fabrikkere motstandere
med påhengte merkelapper og mistenkeliggjøre en faglig dyktig
kulturjournalist i Klassekampen.
BJØRN SØRENSSEN,
professor ved Institutt for kunst og medievitenskap,
Universitetet i Trondheim