KK-forum,
hovedfagsoppgaven min om utviklingen av vitenskapsfilosofi i Sovjetunionen
i etterkrigstiden er nettopp levert. Tittel: Mottagelsen av vestlig
positivismekritikk i Sovjetunionen. Undertittel: Om marxismen-leninismens
oppløsning innenfra. Men den vulgære antikommunisten som forstår denne
tittelen dithen at han vil finne støtte for sitt syn, vil bli skuffet. Jeg
argumenterer i oppgaven for at marxismen-leninismen i realiteten er den
filosofiske retningen som har hatt aller størst innflytelse på utviklingen
i det 20. århundret. Men da snakker vi ikke om den vulgære
"marxist-leninismen" fra Stalin og Mao av som den dag i dag dyrkes i
kretser som sokner til RV, SV og tildels NKP. Nei, det dreier seg om
marxismen-leninismen slik den ble utviklet i Sovjetunionen etter Stalins
død, i opposisjon til politiseringen av filosofi og vitenskap under Stalin
og den sovjetiske kulturrevolusjonen. Filosofi og vitenskap står over den
tilfeldige og historisk betingede politikken som utspiller i et gitt
samfunn, det være seg Sovjetunionen på 30-tallet, eller Norge på 90-tallet.
Og denne autonomien for vitenskap og filosofi står ikke nødvendigvis i
motsetning til marxismen-leninismen. Tvert om, betraktet som en
rasjonalistisk vitenskapsfilosofi blir marxismen-leninismen en garant for
denne autonomien. Dette handler utviklingen av sovjetisk vitenskapsfilosofi
i Sovjetunionen i etterkrigtiden om, og det handler hovedfagsoppgaven min
om, som jeg ikke kan utlegge for dere her i all sin bredde, men bare
reklamere for. Den dukker snart opp på UB`s bibliotek for dere som er
interesserte. Dessuten kan den publiseres over nettet, når jeg får tid og
hjelp til det.
Men på grunnlag av denne sensovjetisk marxismen-leninismen vil jeg gi
uttrykk for hvor latterlig den venstreradikale aksjonen mot Bill Clinton
artet seg. Hva i alle dager var det Aslak Sira Myhre med kumpaner ville
oppnå med alt det pinlige bråket? Sosialismens fremme på vår jord? Sorry,
den er allerede her, og man trenger ikke langhårede og skrikende forvirrede
sjele i Oslos gater for å redde proletarietet fra dets undertrykkere. Les
heller Stalin på sitt beste. Den revolusjonære ånd, påpeker Stalin,
kjennetegnes av en forening av den revolusjonære entusiasme og framtidstro
(som jeg etter beste evne deler) og den amerikanske "delovitost`";
handlekraft. Og nettopp handlekraft utstråler Bill Clinton og gjør ham så
sjarmerende. Amerikansk uhøytidelighet og handlekraft. Si hva dere vil om
krigen i Jugoslavia, men også den sprutet av sånn amerikansk handlekraft,
at til og med den kinesiske ambassaden fikk seg en smekk. Isteden for å
hyle og klage mot Clinton, følg Lenins ord; lær av ham som en ypperlig
representant for borgerlig handlekraft. Dyrk ham og digg ham. Clinton er
forresten ikke like borgerlig som Lloyd George og Churchill var i sin tid.
Han er å betrakte som en SV`er, en venstreradikaler som stadig vipper
mellom kapitalismen på den ene side og sosialismen på den andre. Og jeg må
si, etter å ha fått øynene opp for hvilket hav av marxisme-leninisme vi
alle vasser rundt i i denne vår moderne verden på randen til det tredje
årtusen, så blir jeg sympatisk innstilt til litt nostalgi i forhold til
kapitalismen. Også kapitalismen hadde sine sider, som en traktor på vei mot
menneskehetens "lyse fremtid."
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen, nomenklaturist
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 13 2000 - 15:17:32 MET