Følgende er et sitat fra nedenstående artikkel, som jeg klipper et utdrag fra.
Den slår ned på det vesentlige i nåtidens situasjon: kulturen er i ferd med å
forsvinne. Verden domineres av folk med enorm makt og enorme mengder av penger
men med samme kulturelle nivå som Josef Goebbels eller lavere.
Det mest sentrale sitatet sier om stinkbarokken i norske hyttepalasser:
"For den ukritiske opphopingen av tradisjonsilluderende
motiver avslører i realiteten en dyp kulturell krise. En
krise som både hindrer
utvikling av en ny og levedyktig arkitektur, og som
resulterer i daglige mord på en
byggekultur som det har tatt århundrer å dyrke fram.
Dersom disse
bygningsmessige vulgariteter markedsføres under
betegnelser som tradisjonell og
nasjonal, må man kunne formulere følgende paradoks: all
god arkitektur er
nasjonal, all «nasjonal» arkitektur er dårlig."
Karsten Johansen
Her er artikkelens vesentlige deler (fra gårsdagens Dagblad):
Arkitekturens skrekkabinett
Hyttebyggingen i det norske høyfjellslandskapet tyder på at
hyttebaronenes dannelse er omvendt proporsjonal med
pengesekken.
Av KETIL KIRAN, PRESIDENT I NORSKE ARKITEKTERS
LANDSFORBUND
Mandag 25. oktober 1999 7:00
Denne øredøvende taushet, som vanskelig
kan tolkes som annet enn akklamatorisk tilslutning til det
som har skjedd, gjør
det fristende å presentere en spekulasjon. Kan det være
slik at disse ravasjer i et
sårbart og særpreget kulturlandskap blir akseptert, og til
og med applaudert, fordi
de hyttene som bulldozerne har ryddet plass til, er
markedsført som
tradisjonsbasert byggeri, som en særlig omsorgsfull
tilpasning til og videreføring
av stedets byggeskikk?
Spekulasjonen blir alt mer påtrengende etterhvert som man
tar disse hybride
hyttebygg nærmere i øyesyn, for her finnes det flust med
allehånde
tradisjonalistisk bestykning: laftet tømmer og
villmarkspanel, karnapper med
kuplet glass, skråtak med torv og tårn, profilerte
vindskier og takrenner med
utstikkende dragehoder, tømmerportaler med dreide stolper,
i tillegg til
innsprengte dobbeltgarasjer med fjernstyrte porter av
lakkert edeltre.
DISSE BAROKKE COLLAGER av elementer fra det
bygningshistoriske arkiv har
imidlertid ikke noe med arkitektur eller byggeskikk å
gjøre. Slike eksesser i
nasjonal patos er slett ingen videreføring av lokale
byggetradisjoner. Like lite som
det kan kalles tradisjonsmusikk å framføre utvalgte
brokker av Fanitullen og
Myllargutten samtidig, med Sondre Bratlands religiøse
folketoner som
stemningsskapende kor i bakgrunnen. Det bunadkledte
pengepraleri som brer
seg ut over det norske fjellandskapet, og det gjelder ikke
bare på Beitostølen, er
et sykdomstegn, et symptom på den stadig mer utbredte form
for anorektisk
estetisisme som består i å gulpe opp igjen alt som er
ureflektert annammet av
historiske former og motiver som i årenes løp har flimret
forbi. Tilfellet Beitostølen
er i så måte langt mer alvorlig enn at et «modernistisk»
hus oppføres i et ellers
tradisjonelt villastrøk.
(Og så kommer det:)
For den ukritiske opphopingen av tradisjonsilluderende
motiver avslører i realiteten en dyp kulturell krise. En
krise som både hindrer
utvikling av en ny og levedyktig arkitektur, og som
resulterer i daglige mord på en
byggekultur som det har tatt århundrer å dyrke fram.
Dersom disse
bygningsmessige vulgariteter markedsføres under
betegnelser som tradisjonell og
nasjonal, må man kunne formulere følgende paradoks: all
god arkitektur er
nasjonal, all «nasjonal» arkitektur er dårlig.
Smak og behag kan ikke diskuteres, sies det. Men det er
nettopp smak og
behag som er utgangspunktet for de diskusjoner som føres i
norske bygningsråd
hver eneste dag. I fraværet av, eller i strid med faglig
funderte råd og anbefalinger,
søker de politisk valgte rådsmedlemmene tilflukt i sine
personlige
smaksoppfatninger og preferanser når de gir sitt votum.
Noe de har full rett til etter
dagens lov- og forskriftsverk. Problemet er at denne
retten til subjektiv
skjønnsutøvelse altfor ofte resulterer i at interessen og
bekymringen for «lokal»
arkitektur og byggeskikk legitimerer lemlestelse av
kulturlandskap og pervertering
av hevdvunne byggetradisjoner. Da er det etter min ringe
oppfatning på tide å
spørre om vi har en plan- og bygningslov og en
forvaltningspraksis som er tjenlig
for norsk arkitektur og bygningsarv.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 13 2000 - 15:17:29 MET