Fra Aftenposten i dag:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d104520.htm
Journalisten skriver engasjert om temaet:
>"Saida" på flukt for annen gang:
>Rømte fra tvangsgiftermål
>
> 16 år gammel rømte hun fra
> Pakistan til Norge for å komme
> unna ektemannen. Nå er hun og
> datteren (4) på flukt fra
> tvangsgiftermål nummer to.
>.................
> "Saida" er en sterk og vakker kvinne
> i begynnelsen av tyveårene. Hun sier
> selv at hun og datteren er norske,
> men hun kommer for alltid til å være
> preget av foreldrenes hjemland,
> Pakistan.
>................
>..... (resten klippet bort)..
Engasjementet til journalisten er prisverdig. Men hva har det med saka å
gjøre at "Saida" i følge journalisten er "vakker"? Hva om Saida hadde vært
feit og/eller kvisete, og/eller hatt tenna på tørk, og/eller hatt et
kosteskaft av ei nese? Minsker det hennes krav på sympati? Svekker det
hennes sak?
Ut fra dagens medie-klima, gjør det så absolutt det. Pene mennesker er mer
verdt. Hvis de er forfulgte og undertrykte hjelper det betraktelig hvis de
også er "vakre" eller (for å ta en annen velbrukt journalistklisje) av typen
"den lille, vevre skikkelsen". Hva om menneskerettsaktivisten Aung San Suu
Kyi i Burma ikke hadde vært "vever og vakker", men svær og tjukk? Ville
verden vært så grepet av kampen for menneskerettigheter i dette diktaturet
da? Ville TV vært like interessert? Ville hun fått like mange priser?
T.o.m. innafor den angivelig ikke-kommersielle "finkulturen" ser vi nå
hvordan man begynner å markesføre artister på deres utseende, også på
områder hvor dette ikke har noe med saka å gjøre (jeg aksepterer sjølsagt at
utseende nødvendigvis må spille en viktig rolle i displiner som dans og
tildels teater). Det er nok å nevne fiolinisten Anne Sophie Mutter, som
pushes maksimalt som sexy diva med utfordrende blikk. Hva i huleste har det
å gjøre med at hun er fiolinist? Og kunne den tjukke pianist Eva Knardahl ha
nådd opp i dagens billedfikserte medie- og kultursituasjon?
Denne utviklinga er, tror jeg, en følge av bildemedienes stadig sterkere
dominans (som igjen følger av den teknologiske utviklinga), og av det
kommersielle bombardementet av publikum med utseende-orientert reklame og
underholdning (en følge av en stadig hardere kapitalistisk
markedskonkurranse).
En kommentator i Aftenposten lanserte her en dag begrepet "lookism"
(engelsk) som en parallell til "racism" - dvs. diskriminering og utelukking
av mennesker som ikke når opp til en bestemt norm for utseende. Det er ingen
tvil om at dette foregår, og det skjer helt ureflektert - av journalister,
fotografer, kamerafolk. Har man et valg i en gitt reportasjesituasjon, så
fokuserer man på de pene, og unngår de øvrige. Billedformatet oppmuntrer
hele tiden til en slags ureflektert, underbevisst automatikk i denne
retninga. Denne bilde-orienteringa smitter sjølsagt over på mange skrivende
journalister.
Hva bør en så en journalist ha som norm for sitt arbeid i denne situasjonen?
Han/hun bør tenke på utseende på samme måte som vi i dag tenker
på _rasisme_:
Er det f.eks. en skoleklasse med både hvite og mørkhudede lever, så vil de
fleste reportere i dag legge vekt på også å vise fram de mørkhudede, ikke
bare de hvite. Og mange vil noen ganger (fornuftig nok) gi de mørkhudede en
viss "moderat ekstrakvotering" når det gjelder å eksponere dem, fordi man
er seg bevisst at det er av betydning for å utvikle aksept for et
multikulturelt samfunn hos publikum.
Det bør etableres en tilsvarende journalistisk praksis når det gjelder
utseende. De "stygge" er i dag like marginaliserte som de mørkhudede, og
blir daglig (ikke åpent, men indirekte og hele tida) fortalt at de er mindreverdige;
gjennom reklame, TV-serier, blader og (tragisk nok) på skolen og i
kameratflokken. Unge mobbes eller fryses ut, flere og flere av dem prøver å
skaffe seg aksept i venneflokken ved et overforbruk av penger til klær o.l.
Reklamen spiller bevisst på unge menneskers usikkerhet, og forsterker
ungdommers misnøye med eget utseende, for å få dem til å "kjøpe seg sjøltillit"
via diverse produkter. Dette er motbydelig.
Utseende-hysteriet er sannsynligvis en medvirkende faktor til økningen i
psykiske problemer blant yngre mennesker. Spiseforstyrrelser er sterkt
økende. Småjenter med normal kropp "slanker seg". Disse forholdene er t.o.m.
årsak til dødsfall, hva enten det dreier seg om sjølmord, eller sluttresultatet av en
livstruende spiseforstyrrelse. Jeg påstår at vi står overfor et problem som
i sitt omfang og alvor er like stort (i det minste innenriks) som rasistiske
strømninger.
Derfor vil jeg hevde at på samme måte som det er en uskrevet lov i de fleste
medier i dag å bidra til antirasisme, bør det bli en uskrevet lov for
journalister å motarbeide den ekstreme og økende utseendefiksering.
Følgende "vær-bevisst"-regler kunne stilles opp:
(1) Ikke oppsøk "de pene" særskilt, når man har et valg mellom flere
reportasje-objekter. I den grad man har et valg i gitt situasjon, gi heller
"de stygge" en moderat ekstrakvote.
(2) Vær tilbakeholdende med å omtale intervjuobjektets utseende, hvis det
ikke er meget relevant for poengene med reportasjen.
Trond Andresen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 13 2000 - 15:17:23 MET