Kommentar i Klassekampen, mars 1995
Konkursen i Baring's Bank og den pågående dollarkrisa reiser spørsmålet om restriksjoner på valuta- og verdipapiromsetning. Hensikten med fri valutahandel er - slik den forklares på BI og Handelshøyskolen av de markedsliberalistiske mullaher - at forskjellige lands produkter skal verdsettes innbyrdes riktig. Et lignende resonnement gjelder for omsetning av aksjer og obligasjoner: Den frie omsetning sikrer riktig informasjon slik at ledige penger flyter til den produksjon som gir størst velstandsvekst.
Dette er TEORIEN. Virkeligheten er at bare en ubetydelig brøkdel av dagens oppsvulmede valuta- og verdipapirhandel er realøkonomisk nødvendig, dvs. slik som veksling av penger i forbindelse med oppgjør for eksport/import, og investering i lønnsom produksjon. Resten er hasardspill. Du kjøper 1 million D-mark (eller aksjer) på tirsdag og selger dem tilbake på onsdag i håp om å ha tjent 10.000 DM på kursendring over døgnet. Den ene spekulant vinner, den andre taper tilsvarende. Men dette er skadelig også for den øvrige økonomi. Spekulantene handler i liten grad ut fra vurderinger av realøkonomien (som jo er "traderens" eksistensberettigelse, slik den predikes på BI og Handelshøyskolen). Nei, de handler ut fra hva de tror ANDRE spekulanter vil gjøre. De sitter og vokter på hverandre fra minutt til minutt. Systemet har dermed ikke lenger noe ankerfeste i virkeligheten. Man får voldsomme svingninger som ingen enkeltaktør eller noe land kan begrense. Dette gir større uforutsigbarhet, noe som vanskeliggjør og belaster den øvrige økonomiske virksomhet. En annen skadevirkning er unødvendig høyt rentenivå i de enkelte land: For å hindre kapitalflukt får man "våpenkappløp" på rentenivå landene imellom.
AKP's Pål Steigan og tidligere sentralbanksjef Skånland tror begge at det ikke er mulig å styre kapital- og verdipapirbevegelser i en moderne elektronisk verden. Skånland mener også at de ikke BøR styres, Steigan hadde gjerne sett at de ble styrt, men har et skjebnetungt syn på kapitalismen av typen "vi kan like det eller ikke, men sånn er det dessverre...". Heldigvis tar de feil: Nettopp fordi slike bevegelser i dag foregår elektronisk, kan de logges og sjekkes svært enkelt. Og enhver bank eller megler som ikke følger pålagte regler, kan fratas lisensen til å "trade". Ergo er det mulig å kontrollere hvis man vil.
Men hva slags regulering bør innføres? Den amerikanske Nobelprisvinner i økonomi, James Tobin, foreslo i 1978, på nytt i 1992, å legge en avgift på noen promille på kapitalbevegelser. Det samme kunne man ha på aksjer og obligasjoner. En skatt på en halv prosent på DM-transaksjonen nevnt ovenfor, ville tatt 10.000 DM fra spekulanten (5000 ved kjøp, så 5000 ved salg), dvs. hele fortjenesten han håpet på. Mens en seriøs investor eller importbedrift som trenger å veksle til seg 1 million DM, utmerket godt ville tåle de 5000 DM i avgift som måtte betales. Dermed ville spekulantene bli skremt fra overhodet å prøve seg, og ville måtte finne seg nyttig arbeid i stedet, mens nødvendig realøkonomisk virksomhet kunne fortsette som før. Tobin's mekanisme kunne brukes både på valuta, aksjer og obligasjoner, og den kunne settes ut i livet unilateralt, dvs. av Norge aleine. Det er et spørsmål om politisk vilje.
Fra noen økonomer innvendes det at et slikt reguleringsregime kan omgås. I noen grad er dette riktig. Men det ville begrenset omfanget av spekulative transaksjoner kraftig. å avvise tiltaket fordi det i noen grad kan omgås, er like "logisk" som å være mot fartsgrenser fordi en rekke bilister bryter dem og ikke blir tatt.
Så langt om valutahandel og tradisjonelle verdipapirer. Konkursen i Baring's Bank skyldes handel med nye typer papirer, såkalte derivater, som er enda mer kriseframbringende, fordi de - hvis ruletten gir tap - pålegger spekulanten enorme utbetalinger i forhold til innsatsen. Disse nye "finansielle instrumentene" bør ganske enkelt forbys, og forbudet kan håndheves av sentralbankene, igjen hvis det er vilje til det. Spekulantene sier at derivater er nyttige for realøkonomien. Men er nytten større enn den skade de gjør? Spekulantene har bevisbyrden. Troverdige er de ikke, siden de sjøl lever fett på denne handelen.
Den store engelske økonom John Maynard Keynes uttalte i 1936: "when the capital development of a country becomes the by-product of the casino, the job is likely to be ill-done". Keynes må i dag rotere i sin grav!