29-8-1993, T.A., ny struktur 15/9-98 (men samme tallmateriale)
Avisdrift er underlagt de vanlige kapitalistiske produksjonslover. Men et særskilt trekk ved aviser og andre massemedier, er at produksjonen i sterk grad har økende skalautbytte. Stoffet må uansett produseres før ei eneste krone er tjent. Dette betyr at utgiftene pr. "enhet" er enorme for å lage et eneste eksemplar av ei avis, eller sende TV-program for en eneste seer. Men når seerskaren blir stor, eller avisa har hundre tusen kjøpere, er utgiften per ekstra seer/kjøper nærmest null.
For media-sektoren er økende skalautbytte spesielt alvorlig, fordi det svekker muligheten for at alle strømninger, all kritikk og alle fakta slipper til i "det offentlige rom". Dette svekker igjen den demokratiske prosess. I en by som Trondheim (jeg bruker dette eksemplet fordi jeg bor i byen og kjenner situasjonen der godt) sitter nå den søkkrike Adresseavisen igjen aleine på avismarkedet, mens det er åpenbart at politikk, ytringsfrihet og offentlig samtale i byen hadde vært tjent med to-tre omtrent like store konkurrerende aviser som hadde hatt et forskjellig redaksjonelt ståsted. Tre aviser med en tredel hver av dagens Adresseavis-opplag på ca 95.000 , kunne klart seg utmerket økonomisk, spesielt hvis de baserte seg på annonsesamkjøring, felles trykkeri og distribusjonsapparat.
Det er sjølsagt fullt mulig å starte ei konkurrerende avis i Trondheim i dag. Men på grunn av at aviser i ekstrem grad er underlagt loven om økende skalautbytte, er det UMULIG å bygge seg opp til de 25-30.000 i opplag som må til for å greie seg. Adresseavisen veit sjølsagt dette, og det preger avisas redaksjonelle praksis: Mett (ogkjedelig) borgerlig maktfullkommenhet. Som om storskala-mekanismen ikke var nok, er det også slik at aviser som allerede har annonser (dvs. blir oppfatta både av publikum og annonsører som "stedet hvor annonsene finnes"), på grunn av dette drar til seg en enda støre andel av den totale annonsemengde. I de store byene har denne onde sirkel ført til nummer-1-aviser som nærmest har annonsemonopol, og dermed er blitt søkkrike. Målt som vanlig produksjon, på linje med øvrig næringsvirksomhet, finnes det knapt bedrifter i Norge som er mer lønnsomme (og rike p.g.a. akkumulerte inntekter) enn nummer-1-avisene.
Under gis tall og analyse som utdyper dette. Materialet er fra noen år tilbake, men det er også representativt for dagens situasjon.
(tall fra ca. 1992, noe av dette hentet fra
KILDENES MAKT av S. Allern)
Ikke i noe annen del av norsk næringsliv finner man et så enormt gap mellom rikdom og fattigdom som i avisbransjen. Hvorfor?
- Ikke i noen form for produksjon er "storskala-gevinsten" så framtredende (se ovenfor). Et ekstra nummer av VG - 367.000 i opplag - koster knapt mer å lage enn prisen på avispapiret + distribusjon.
- I tillegg drar de store abonnementsavisene (Nr. 1 - avisene i byene) uforholdsmessig mye annonser til seg, mer enn forspranget i opplag skulle tilsi.
(Eksempel på annonseinntekter for å illustrere forskjeller: Aftenposten - 3.12 mill. kr. pr. 1000 i opplag, Dagens Næringsliv 2.174 mill., Arbeiderbladet 0.857 mill. og Klassekampen 0.351 mill. Med samme annonsemengde pr. 1000 som Dagens Næringsliv, ville Klassekampen - opplag 10.000 - hatt 10 x [2.174 - 0.351] = 18.23 mill. kr. ekstra å rutte med!).
- Aviser er generelt fritatt for moms. VG med
367.000 i opplag er da fritatt for
kr.7 x 370000 (opplag pr.dag) x 300 (avisdager i året) x 16.7% (momsen)
= 130 millioner pr år.
Det tilsvarende for Klassekampen blir kr.10 x 10000 x 300 x 16.7% = 5 millioner
I lys av disse tre faktorer er pressestøtten (ca. 170 mill. samlet for alle aviser i Norge i 1992) bare en vits. Den kan overhodet ikke kompensere for slike ulike konkurransevilkår. Det er umulig å ta opp kampen for en liten ny avis, uansett hvor dyktig staben er. Likevel skapes det inntrykk fra de store mediene at småavisene er "subsidiert"! Frekkheten er uten grenser.
Hvis AT hadde hatt samme annonseinntekter
som Adressa pr. eksemplar ville AT hatt
(2.27 - 0.96)x13.5 = 17.8 mill. ekstra (!!)
Pressestøtte Avisa Trondheim = 8.5 mill.
Momsfritak AT = 13 x 0.19 = 2.47mill..
Momsfritak AA = 132 x 0.19 = 25.1mill.. (!!)
ca. 80.000 mer i AA for sammenlignbare personer.
Mye bedre pensjonsordning.
Mindre produksjonspress i AA, bedre tekniske og
andre fasiliteter.
(AT gikk konkurs i 1996, AA står aleine
igjen på valen, og har økt opplaget til 96.000.)
TV er 10 ganger så dyrt pr. minutt som radio, men ikke 10 ganger mer slagkraftig (ihvertfall ikke lokalt). Lita lokalavis er omtrent like slagkraftig som nærradio, men mye dyrere (eksempel Trondheimsavisa, som ble nedlagt høsten 1990). Konklusjon: Radio har størst slagkraft pr. krone, radio er "de fattiges medium".
Likevel: Radio utafor NRK er 100% reklamefinansiert, aviser er tross alt også leserfinansiert. Dermed er det kommersielle presset hardere på en radio/TV-stasjon enn på ei avis. Mekanismen som tørker ut de ikke-kommersielle radio- og TV-stasjoner er beskrevet i min artikkel "13 år med nærradio - hva nå?", se
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/artikler/radio-13-aar.html
Journalistens ideologi og holdning må blant annet forstås på bakgrunn av den materielle og økonomiske situasjon for mediene, og den alminnelige politiske og kulturelle atmosfære som råder. Det er også viktig og være klar over at journalisten, som faktisk er en profesjonell retorikk- og ideologiprodusent, naturlig nok er veldig flink til å utvikle en egen forklaring på at akkurat det hen driver med er svært meningsfylt og samfunnsnyttig: Sjølbedrag er utviklet til en kunst blant mange journalister, på samme måte som det er det i reklame- og underholdningsbransjen, eller for den saks skyld i våpenindustrien.
Her følger noen typiske "ideologiske plattformer" for journalister:
(a) Penger og nyhets-fiksering. En 25-åring i Dagbladet eller VG uten annen utdanning enn videregående almennfag kan tjene over 300.000 pr. år for å skrive vås om Vegard Ulvangs privatliv, eller komme først til åstedet etter et seksualdrap og fotografere liket. Belønnes da gjerne med redaksjonens interne whiskyflaske for "månedens bedrift", sjøl om man ikke tør å trykke bildet. Det er om å gjøre å være først, uansett om begivenheten egentlig har særlig informasjonsverdi. Mord, brann, ulykker. Lytting på politiradio er viktig: "Blålys-stoff", som det heter.
(b) Underholdning, sladder, trivialstoff. Folk må kunne koble av, flykte fra hverdagen, etc. Derfor er det meningsfylt å skrive om Wenche Myhres nye kjæreste, kvinnen som har åndelig kontakt med høyere vesener fra en annen planet, lille kreftsyke Grethe som fikk møte Åge Aleksandersen, strikke-oppskrifter.
(c) Maktlojalitet. Ved alltid å intervjue Stoltenberg og Brundtland på en vennligsinnet måte (jeg bruker et tidsbilde fra EU-stridens siste fase i 1994) , vil de være vennligsinnet tilbake etterhvert, og sørge for at du er blant dem som får slippe til, og som av og til blir tilslengt et nyhets-kjøttbein før de fleste andre. Det gjelder å utvikle en vennskapelig omgang(stone) også utenom den profesjonelle kontakten med makta. Klarer du dette "samarbeidet" veldig bra, blir du en av de få som får bli med i flyet når Gro skal ut og reise, f.eks. til Brüssel. Dagsrevyen er et godt eksempel på maktlojalitet. Motivering ikke nødvendigvis knyttet til høy lønn, men til prestisjen det gir å opptre i dialog med den øverste maktelite. Du kan kanskje bli politisk rådgiver hos statsministeren en dag.
Opp mot disse tre typer motivering vil jeg holde fram to positive alternativer:
(d) Makthaver-kritikk, ønske om samfunnsendring. "Makt korrumperer". Makthavere juger alltid, ta det som utgangspunkt (John Pilger). Hold avstand til dem, vennskap med makthavere ødelegger muligheten for kritisk journalistikk. Gi folk kunnskap om hva som skjer. Gi vanlige mennesker sjøltillit og dermed handlekraft. Være med å skape grunnlag for samfunnsendring i demokratisk retning.
(e) Opplysningstanken. "Det er en god ting å skaffe publikum faktisk kunnskap". "Faktisk informasjon er også god underholdning". "Mennesket er grunnleggende vitebegjærlig". "Får mennesket kunnskap vil det også kunne handle rasjonelt". "Samfunnsendring forutsetter kunnskap".
Opplysningstanken er sterkt på defensiven i dag. Et eksempel er Rita Westvik som har angrepet NRK's forhenværende opplysningsideologi med (det misforståtte) utsagnet "Vi skal ikke dytte våre meninger på folk". Reklamebransjen og postmoderne medie-kjekkaser støtter opp. De sprer ideologien om "fornuftens død", "vår fragmenterte post-industrielle virkelighet" og annet moteriktig skvalder, som sjølsagt er uhyre nyttig for å legitimere moderne manipulasjon og kommersielt beregnende flimmer som "naturlig", "kunstnerisk høyverdig" (det er i dag et pluss for kule film-synsere hvis regissøren og/eller fotografen har bakgrunn fra reklamefilm..) Forsøk på å påpeke at keiseren ikke har klær på denne gangen heller, møtes enkelt og greitt med at alle kritikere over 25 er "for gamle". Video- og reklameflimmer er "et neste utviklingstrinn", som "bare ungdommen forstår". Disse media-synserne fungerer, bevisst eller ubevisst, som en slags kulturpolitiske skjødehunder for kommersialismen og de multinasjonale selskapene. Blant dem finner vi mange fett betalte 86'ere (ikke trykkfeil) som for tida stiger i gradene i media og reklamebransje og preger utviklinga.
Motivene 1(d) og 1(e) nevnt over står dessverre ikke høyt i kurs i praksis, bare i teorien. Spesielt skadelig i dag er underholdnings- og spekulasjonsjournalistikken. Denne diskuteres mye, men uten at det hjelper. Når det diskuteres foregår det gjerne slik at VG-journalisten peker på sin kollega fra Adresseavisen (som er mer "seriøs") og triumferende påviser at "dere gjorde det dere og!". Dessuten en masse pompøst skvalder om at pressens oppgave er å være uredd, ta opp kontroversielle emner, etc. Men da mener de ikke kontroversiell i betydningen avsløringer og kritisk pågang mot makthavere, men "uredd" og "kontroversiell" ved å vise bildet av liket, eller å gjengi politiets "data" om at innvandrere er voldtektsforbrytere i større grad enn nordmenn. Med andre ord "uredd og kontroversiell" i betydningen av å angripe de som er nederst i pyramiden.
Mindre diskutert - men minst like farlig - er "kildenes tyranni" (begrepet introdusert av Per Olav Reinton), beskrevet i punkt 1(c) ovenfor. Journalisten tilpasser seg frivillig makthavernes premisser for å få stå først i køen når "godbitene" deles ut. Et grotesk internasjonalt eksempel: Presse-poolen under Golf-krigen. Og makta både i Norge og utlandet blir stadig proffere i å sile journalisters adgang til dem avhengig om de er "snille gutter og jenter" eller ikke. De ansetter tidligere journalister som "informasjonsmedarbeidere" og buffere bl.a. for å vanskeliggjøre kritisk pågang. Det finnes overhodet ikke indre solidaritet journalister i mellom for å møte denne utviklinga.
Ellers om journalister som yrkesgruppe: Ekstremt stor spredning i lønnsnivå og arbeidsvilkår p.g.a. avisenes (radioenes) varierende økonomi (se ovenfor). Men likevel frimurer-aktig samhold ved kritikk fra det øvrige samfunn (angstbiteri og dårlig samvittighet?). Et eksempel som illustrerer ånden i journalist-standen: NRK-journalistene var ytterst opprørte under lønnskonflikten våren 1993 fordi de "bare" tjente 220.000, mens gjennomsnittet i de 10 største avisene var 280.000 (et lønnsnivå som kan forklares ut fra disse avisenes monopolposisjon, diskutert ovenfor). NRK's journalistlag krevde å komme opp dit på tre år, dvs. 20.000/år i lønnstillegg (i staten ellers i 1993: 2.500 i kronetillegg over hele fjøla...).
Mitt syn: Journalister bør for all del ikke tjene mer enn folk flest. En sykepleier på 180.000 og en buss-sjåfør på 160.000 har like hardt, viktig og ansvarsfullt arbeid. Dessuten bør en journalist leve på samme fot som folk flest for å vite hvor skoen trykker. Husk at en journalist har en viktig ideologisk rolle. Mitt syn her får journalister til å le nedlatende. De har en utrolig evne til å anse seg sjøl som guds utvalgte samtidig som de maner folk med 160.000 i året til moderasjon (Olav Gran-Olsson var styremedlem i NRK's journalistlag og satt i streikekomiteen (!) våren 1993).