Innlegg i Klassekampen, 24. september 1996
Filmskjønnere er rystet etter at kinosjefen i Oslo har bestemt seg for
ikke å sette opp filmen "Crash". Filmen handler om trafikkdød som
angivelig gir seksuell opphisselse og resulterer i umiddelbare samleier.
Dette er i følge forståsegpåerne meget dypt og samfunnskritisk. For oss
som går på kino i ny og ne fortoner en del av reaksjonene seg temmelig
ha-stemte og sjølhøytidelige. Store ord om ytringsfrihet svirrer i
lufta, og Klassekampen - av alle aviser - klarer til og med å hisse seg
opp så mye over dette at de spanderer en leder, og to hele sider inne i
avisa, mot "sensuren".
Jeg har ikke sett filmen, det er ikke det som er mitt poeng her. Jeg
bruker dette som et avspark for å peke på en tendens som har utviklet
seg de siste åra blant akademikere og intellektuelle, ikke minst de som
anser seg som veldig "urbane": Vold i billedmedier som "estetikk", som
"nytelse for skjønnere". Vi skal ikke gå mange år tilbake i tida før
bildet var et annet. Noen husker kanskje sosionom Kåre Pettersen som
helt siden 1980 har stått på med å undersøke, og så fortelle publikum,
hvordan barn utsettes for grov underholdningsvold på video. Pettersen
gjorde (og gjør fortsatt) en stor jobb mot underholdningsvold, på samme
måte som Unni Rustad i sin tid gjorde det mot pornografi. Et relativt
samla Norge var (på midten av 80-tallet) rystet, også det akademiske og
intellektuelle miljø. Man hadde den gang den nokså logiske oppfatning
(mer om det seinere) at hvis barn og ungdom fores med vold i
billedmedier, så vil noen av dem, ikke minst gutter, nødvendigvis bli
preget av det i sine egne holdninger og oppførsel.
I dag er ikke lenger Pettersens kamp mot underholdningsvold godt media-stoff.
Han og Unni Rustad fortoner seg kanskje litt umoderne, litt
sånn eldre tante i Kristelig Folkeparti? Nå er det blitt slik at ikke
bare "Jonny fra Stovner", men også studenter og akademikere, konsumerer
den råeste vold med stor entusiasme. De bare fnyser av slike som Kåre
Pettersen (hvis de da i det hele tatt husker så langt bakover i tid).
Men for all del, deres video- og kinovold er elevert, intellektuell,
filosofisk!! Ikke sløv tidtrøyte, hå nei: Det er "kultfilm", det er
"splatter", det er "ironi", det er "referanser" til andre filmer som
bare de innvidde ser, i det hele tatt for SKJØNNERE.
Og - fikenblad må man jo ha - det er egentlig VEEELDIG samfunnskritisk:
"Det fokuserer vår fragmenterte, fremmedgjorte virkelighet", "et
samfunn hvor teknologien tar over ...", "nødvendigheten av katarsis i
vårt stressede moderne samfunn" bla, bla, bla...
(splatter = Det skytes, sprenges, hogges - slik at kroppsdeler, blod og
innvoller flyter rundt. Det er så overdrevet at det angivelig blir
"ironisk" og derfor rasende festlig.
kultfilm = film som det dannes en "kult" rundt, dvs. som alle "må" se,
svært ofte keiserens nye klær, men frambragt av
vekselvirkninga mellom media og publikum, og mellom "skjønnerne" innbyrdes.
katarsis = "renselse"; opplevelsen av vold på film gjør at du liksom
skal "få det ut". VEEEELDIG nødvendig for det moderne urbane
mennesket)
Filmkritikere av den eldre garde prøver å holde litt igjen,
men er tydelig presset av behovet for å være på bølgelengde med de unge
urbane som er på vei inn i redaksjonene. Man må jo for en hver pris
unngå å bli stempla som "for gammel" og som "moralist".
Forlater vi filmen et øyeblikk og utvider temaet til å gjelde
"tidsånden" blant mange av dem som anser seg å tilhøre det
intellektuelle sjikt, så er man kommet i den merkelige situasjon at det
i dag er umulig å reise spørsmålet om hvilke verdinormer som bør fremmes
for å få et bedre samfunn, uten å bli plassert som naiv og
Sørlands-kristen. Til og med blant radikale intellektuelle (ca.
annenhver dag på kultursidene i denne avisa) møtes slikt med tidsriktig
pessimisme (hvori innlagt uforståelige franske filosofer og
litteratur-guruer) og tilbakelent, ironisk hoderysten. For også i
de såkalt radikale kulturmiljøene er NIHILISMEN det hotteste åndelige
moteplagget for tida (se ordliste lenger nede. Det er ikke jeg som
ønsker å dynge på med disse orda, det er bare det at dette intellektuelle
sjiktet er så fordømt jålete, og derfor må dandere sine sysler og
tidtrøyte med et dryss av fremmedord).
Den engelske avisa "Independent" hadde 16/5-95 et oppslag om to
reklamefilmer som hadde sjokkert publikum. Den ene viste klipp fra en
ekte video av en gutt som begikk sjølmord (han hadde satt i gang
kameraet like før han døde). Sekvensen hadde ingenting å gjøre med det
som man reklamerte for. Den andre var en oppdikta scene, hvor en pen
furten brunette går bortover gata, en fyr glaner på henne, og hun
reagerer med å ta opp en revolver fra veska, skyte skudd etter skudd
inn i mannen, som etter den dvelende skyte-sekvensen blir liggende i en
blodpøl. Produktet man reklamerte for var et mote- og livsstilsmagasin.
Igjen: Handlinga hadde ingenting med produktet å gjøre.
Independent intervjuer en tilfeldig seer som er "stylist" (person som
lever av å dolle opp kjendiser og stjerner). Hun hadde sett reklamen
flere ganger, og sa:"Jeg ble sjokkert, men jeg tror nok det er poenget.
Etter at kvinnen hadde skutt så mange skudd inn i mannen,
ble det ganske morsomt."
- Ville hun kjøpe magasinet?
"Kanskje. Uansett, jeg vil huske det."
Når Independent konfronterer reklameskaperne, svarer de: "Vi lager
dette for slike folk som er nihilistiske, narsissistiske og
hedonistiske, ikke for de som blir provoserte".
(nihilistisk = som gir blaffen i samfunnet.
narsissistisk = som elsker seg sjøl, sjølopptatt.
hedonistisk = som vil leve livet,"livsnyter").
På godt norsk: "Vår målgruppe er sjølopptatte drittsekker som bruker
mye penger".
For sikkerhets skyld føyer våre kreative venner i reklamebransjen til at
"når man kan godta å vise NATURAL BORN KILLERS, så kan man da ikke
stoppe dette". En annen prøver denne varianten: "Jeg skjønner ikke
hvorfor reklame skulle bidra mer til voldsutvikling enn en spillefilm".
Avansert argumentasjon, eller hva: Andre gjør det, så hvorfor kan ikke jeg
gjøre det? Og en liten innrømmelse: OK, det er kanskje skadelig, men
andre gjør det, så æda bæda. Like intellektuelt redelig som når
våpenindustrien sier at hvis ikke vi selger våpen, så gjør andre det.
Tilbake til Norge, og Dagbladet 31/12-95. Avisa skal spå om "trender" i
det nye året. Hva slags klær og sko, mat , sminke, musikk, film og
livsstil. Vi får vite at push-up BH med bøyler blir "in" i 1996,
dessuten bleking av øyevipper, romantiske filmer, og vold og action.
"Vold og action" er altså en "trend" i 1996, som man må sverge til hvis
man vil henge med.
På musikkfronten kan vi observere noe lignende. Mode Steinkjer i
Dagbladet 3/2-96 gir Nick Cave seks på terningen for CD'en "Murder
Ballads". Poenget er ikke Cave i denne omgangen, men anmelderens
retoriske utgytelser: "Cave gjør historiene betent vakre, fulle av
knivkald ondskap, feberhett dødsbegjær, koagulert tristesse"... "..en
slags rockens Quentin Tarantino" (mer om ham nedenfor, min anm.),
"..aldri har han snittet dypere".."..resultatet er en blodrød bukett
perfekte mord...saftig...".
Gymnasialt adjektiv-gyteri, javel. Men det illusterer så absolutt
tendensen. Så har vi annonsene for "Jeans and Clothes - JC" - laget av
TBWA reklamebyrå - på baksida av NATT og DAG i august 1996. Unge menn
på oppstilling med nummerskilt på seg, åpenbart lissom-kriminelle, iført
JC's kledelige plagg. Den venstre unge mannen er tidsriktig
storby-likblek og er kanskje derfor en slik kul type som bruker dop.
Han har med andre ord "street-cred" blant trend-slavene og vil kanskje
selge noen ekstra klær på det. Nihilisme er hotte greier, remember?
(street-cred = street-credibility, dir. overstatt "gate-troverdighet",
dvs. en person som kjenner knepa for å fikse livet i
storbyen. En del av "street-cred"en er å snyte og lure
sine medmennesker, men - NB! - med "eleganse" og et
skeivt flir. Begrepet har av trend-journalistene i
Norge blitt omsatt til det forferdelige "kredibilitet",
som de nå bruker til kjedsommelighet).
Så til Quentin Tarantino, filmskaperen som alle insidere bare MÅ tilbe.
Han omtales ekstatisk over to sider i VG 19/7-96: "Karrieren hans har
skutt fart som kulen fra en 44 magnum. Hils på Quentin Tarantino - i
blodpølen". Med bilde av fyren med et glis og en dam av blod rundt
beina.
"Q.T. elsker vold. Digger rå skyteepisoder. Og blir barnslig
entusiastisk når folk ler av tortur. På film." - sier VG.
Jeg aner nå det skeive fliret hos mine urbane lesere:"Jada, jada,
jada - du er ute på moralsk korstog. Men du skyter spurv med kanon.
Dette er jo harmløst. Det er forskerne enige om".
Nå er det bare det at "forskerne" ikke er enige. For det første så
finnes det slike som mener at vold på film påvirker barn og unge
generelt til å bli mer følelseskalde og voldelige. Og til og med de mer
"liberale" forskerne sier at, joda - barn og unge med noenlunde trygg og
god oppvekst tåler fint underholdningsvold, men barn og unge med
omsorgssvikt og utrygg oppvekst tar skade. Altså er det overveldende
flertallet av fagfolk enige om at den mest utsatte minoriteten av barn
og unge TAR skade av å glane på underholdningsvold.
Så når volds-estetikerne kommer med sitt standard-forsvar om at dette er
harmløst, så er det bare fusk for å rettferdiggjøre sin egen hobby.
Og virkeligheten har løpt fra dem: I USA er det i det siste begått en
rekke mord hvor de skyldige sjøl sier at de gjorde det fordi de var
inspirert av bestemte voldsfilmer, som Oliver Stones NATURAL BORN KILLER
(manus: Tarantino).
Det hadde vært jævlig mye mer renhårig hvis de volds-intellektuelle
hadde sagt som Jonny fra Stovner: Fy faen, jeg kjeder meg. Jeg
stikker ned på videosjappa og leier en film. Tidtrøyte, enkelt og
greitt. Men nei da: Man er da intellektuell. Man har da grunnfag i
filosofi og/eller litteratur og/eller film- og teatervitenskap. Så man
har en rekke flotte forklaringer: Det er klart at "Crash" må settes
opp. "- en grensesprengende kritikk av det moderne samfunn hvor bilen
er blitt det samlende ikon". Eller denne typen omtale av en
Tarantino-film: "...en sort, ironisk parafrase over den klassiske
gangster-genren", "- oppløsningen og fragmenteringen i det
postindustrielle samfunn" etc. etc..
For at dette ikke BARE skal bli en moralsk anklage (som i og for seg
står utmerka godt på egne bein) mot ei stor gruppe unge og halvgamle
intellektuelle, noen ord til slutt om samfunnsmessige årsaker. Vi lever
i ei tid hvor forsøk på å skape bedre samfunnsordninger ikke har
troverdighet ("kredibilitet"(!)), fordi de sosialistiske forsøkene ble
til dels veldig mislykka, samtidig som kapitalismen heller ikke har
noen høy stjerne, slik som den hadde i en periode på 80-tallet. "Alt er
råttent, det finnes ingen løsninger".
For studenter og akademikere, som faktisk har som yrke å forstå verden
og samfunnet, kan dette møtes på to måter:
Det første valget ville være å gå på med krum hals, analysere hvorfor
ting ikke har fungert slik som forutsatt, og bruke sin energi, innsikt og
kunnskap til å jobbe for et bedre samfunn og en bedre verden.
Det andre valget er dekadansen, man melder seg bare ut og fordriver tida
med å smake på de raffinerte tingene som tilbys på markedet. Som om
dette ikke er ynkelig nok, så blir det uutholdelig for oss andre ved at
man absolutt skal kakepynte sin egen moralske og politiske fallitt med
alskens dypsindig offentlig preik om "fornuftens død" og "den kaotiske
postmoderniteten". Spar oss. Glan på dritten hvis dere absolutt
må, men slutt med poseringa!