Kommentaren nedenfor sto på side 2 i Klassekampen den 7/2, dagen før NTNU-styret fattet sitt vedtak om å bruke inntil 20 millioner på videre samlokaliserings-utredning. Det som står om studentrepresentantene nederst er krasst formulert, men det er min oppriktige mening, primært basert på erfaringer med slike fra mine egne tre år i NTNUs Kollegium (nå: Styre) 1999 - 2001.

Min første sterke opplevelse av hvor farlig det er å la unge uerfarne mennesker med for store egoer være med på beslutninger de ikke burde ha avgjørelsesmakt i, var i det forrige Styret (som jeg satt i), nærmere bestemt  diskusjonen av Mjøs-utvalgets innstilling i oktober 2000. Da gikk de tre studentrepresentantene enda lenger i retning "konsernmodell" enn det vi har endt opp med i dag. De ville bl.a. ha et styre på bare 9 (!) medlemmer, med 4 eksterne representanter (den gang var det to). Mer om dette her. (De to eksterne var sjølsagt for dette. Mindretallet var undertegnede og to andre representanter for NTNUs ansatte.)

Jeg har siden 1998 advart mot allianser i styret mellom eksterne næringslivs-napoleon'er og studentpolitiske klatremus som er kry over å få ha en hånd på rattet i pappas store og dyre bil. En slik allianse kan stemme ned de ansattes representanter. Det er med svært liten glede jeg nå kan si at jeg har fått rett.  Student"representantene" har noe til felles med de eksterne: En overbevisning om  egen kompetanse om det de er satt til å bestyre (NTNU -- undervisning, forskning, organisasjon, økonomi), som langt overgår deres faktiske kompetanse på feltet. Den kjepphøye og sjølgratulerende holdninga hos studentpolitikerne skinner gjennom i dette ferske intervjuet i Adresseavisen (avisa driver kampanje for samlokalisering, og er preget av det).

Hadde NTNU vært styrt av et tilstrekkelig stort organ hvor flertallet hadde ligget hos lærerpersonalet (slik som i tidligere tider), ville samlokaliserings-stormannsgalskapen raskt blitt parkert. Se nederst her.

Trond Andresen

"Visjosteron" i Trondheim

(Kommentar i Klassekampen  7/2)

Anta at du har en stor institusjon eller bedrift med flere tusen ansatte. Anta at den har svære ressurser til rådighet, makta samla på tilstrekkelig få hender og ingen store konsekvenser for sjefene hvis de gjør svære tabber. Dette er en farlig blanding. En psykologisk prosess vil spontant utvikle seg: Toppsjiktet blir ”visjonært” -- og gud hjelpe de ansatte.
 
Her ved NTNU i Trondheim utfolder vanviddet -- eller skal vi si farsen -- seg for fullt for tida. Styret har funnet ut at at det ikke lenger er riktig å ha to universitetsområder, for det må bli mer tverrfaglighet og dessuten vil studentene nærmere sentrum. Så man skal flytte samfunnsfag og humaniora fra det flotte og arkitektprisbelønnede Dragvoll ned til byen, inntil Gløshaugen, der det gamle NTH ligger og hvor sivilingeniører og realfagskandidater utdannes. Dragvoll-området skal visstnok konverteres til en bydel med ”luksusleiligheter”, butikker og det som hører til. Salget av området skal (like visstnok) finansere flytting og utbygging. Det vil bare koste noen milliarder og byggeperioden blir bare på 10 år. I morgen skal styret ved NTNU behandle saka. Forslaget er i første omgang å bevilge 20 millioner(!) til å utrede forslaget. Men det forsikres at man når som helst skal kunne avbryte prosessen hvis det viser seg at prosjektet ikke holder. Avbryte, my ass -- hvor sannsynlig er det når toget allerede er i gang, hormonet visjosteron strømmer stritt i togførernes årer, og de innleide konsulenter hvisker søte ord i deres ører?
 
Opposisjonen er voldsom. Snart tusen ansatte har skrevet under et opprop om å skrinlegge prosjektet. Og motstanden er like stor fra begge områder -- her har det oppstått ”tverrfaglighet”, dog av en annen type enn den man maser om i festtalene. Argumentene mot flytting er mange: Hvis det er sånn at tverrfaglighet mellom teknologer og humanister/samfunnsvitere forutsetter gangavstand mellom dem, hva da med alle erfaringer som viser at geografisk avstand betyr minimalt for om det oppstår slikt samarbeid eller ikke? Hvis man ønsker tettere forbindelser, hvorfor ikke i stedet sette opp en gratis minibuss som går hvert kvarter, og som vil bruke under ti minutter? Videre: Ti tusen ekstra studenter som nå reiser mot trafikkstrømmen, skal med dette prosjektet inn i sentrumsområdet hver dag. Trafikken i Elgeseter gate vil øke med mange tusen kjøretøybevegelser i døgnet. Denne gata er allerede overbelastet og rangeres som en av de mest forurensede i Nordeuropa.
 
Trondheims monopol-avis, Adresseavisen, er sjølsagt for (redaktøren er hormonell han også). Men sjøl der må man innrømme at NTNU kan ende opp med mange hundre millioner i manko hvis man bommer på anslagene -- enten det er bygge- og flyttekostnadene, eller hva man kan få ved salg av Dragvoll-området. Departementet sier at slikt vil NTNU i så fall måtte bære helt aleine. Det er da vi ikke-visjonære ansatte tenker: Hva viser erfaringene med utbyggingsprosjekter i milliardklassen -- blir de vanligvis billigere eller dyrere enn opprinnelig kalkulert? Skal man si opp folk for å skaffe penger for å dekke et underskudd? Hva med undervisning og forskning, som jo faktisk er det et universitet skal drive med?
 
Rektor dytter ”studentene” foran seg, for ”studentene krever samlokalisering”. Men dette er bare vedtak fra noen titalls ”studentrepresentanter”, karrieresjuke valper -- ”valgt” med minimal deltaking fra en knakende uinteressert studentmasse. De vil knapt være her når prosjektet fullføres, men synes det er ufattelig stas å sitte i styre og stell med de store gutta og leke med makt og penger. Ingrid Fiskaas beskrivelse i Klassekampen sist lørdag av Oslos studentpolitikere som ikke deltok i markeringa mot kommersialisering av universitetene fordi de ikke ville miste ”kaffemøtene med Clemet”, er midt i blinken også for deres artsfeller her i Trondheim.

Trond Andresen