av Trond Andresen
(Denne artikkelen sto i
"Journalisten" - medlemsblad for Norsk Journalistlag - medio februar
1995. Nå - 15 år seinere, har radio-mediet endt opp der jeg spådde.)
Radio RV i Trondheim hadde sin første sending 8. februar 1982, og er
landets nest eldste nærradio (vi ble slått med én dag av en kristen
nærradio utafor Hamar). Vi har i skrivende stund holdt det gående
sammenhengende i 13 år, og noen få av oss har vært med hele tida. Radio
RV er pr. i dag landets eneste vellykkede radikale nærradio (de øvrige
er, i den grad de fantes, nedlagt), og har en posisjon i Trondheim som
kan sammenlignes med den som avisa Klassekampen har på landsbasis.
Da Lars Roar Langslet - kulturminister i Willoch-regjeringa høsten
1981- foreslo at NRK-monopolet skulle oppheves, hadde nok han andre
motiver en oss, dvs. en liten gjeng i Trondheim som sto bak
piratsenderen "Folkets Røst" noen uker i valgkampene i 1977 og i 1979.
Senderen ble aldri knepet tross den største innsats fra politi og
radiostøykontroll i Norge i fredstid.
Men vi benyttet anledningen og utfordret Langslet til å være så liberal
at han også lot oss venstreradikalere få nyte godt av den tiltenkte
frihet i eteren. Den utfordringa fikk han på direkten i et
innringingsprogram i daværende P2 høsten 1981, og kunne sjølsagt ikke
svare annet enn at han ikke ville la egne politiske preferanser telle
når konsesjonssøknader skulle vurderes. Dermed sendte vi inn søknad og
fikk konsesjon. Det komiske er at departementet så utpekte Trondheim
som "forsøksby" for "politisk nærradio", og inviterte alle partier til
å søke konsesjon. Noe måtte jo gjøres for å hindre at RV ble aleine på
banen i byen, og samtidig gjaldt det å gi inntrykk av at ting utviklet
seg etter klare planer. I dag er vi den eneste gjenværende parti-eide
radioen i Trondheim, kanskje fordi vi legger vekt på å jobbe
journalistisk, ikke parti-propagandistisk.
I debatten i 1981 hevdet daværende kulturminister Langslet at
reklameinntekter ville gi kvalitetsradio og NRK ville dermed få
skikkelig konkurranse. 13 år er gått, og vi kan nå vurdere om dette har
slått til. Langslet er idag meget uvillig til å stille opp i debatter
om reklamefinansiert radio. Dette er forståelig, fordi vi sitter igjen
med dårligere radio, i det minste vurdert ut fra en målestokk som
vektlegger kunnskap, opplysning, debatt, seriøs nyhetsformidling. I
stedet har vi fått de unge mannlige kjekkaser, som i mangel av andre
kvalifikasjoner ihvertfall har snakketøyet i orden. Det går i plater,
konkurranser, intetsigende telefonprogram, trafikkmeldinger,
tomgangs-prat og reklame. Mer om mekanismene som har ført til dette,
nedenfor.
I stedet for at NRK blir bedre av denne "konkurransen", har NRK's
distriktskontorer hevet seg på kjøret ved å innføre lange sendeflater
med pludreradio, etter oppskriften "maksimalt med sendetid med minimal
bemanning". I tillegg har NRK startet "turbo"-kanalen P3, spesiallaget
for å ta tilbake det unge nærradiopublikummet med nærradioens metoder.
Med hederlige unntak som det intelligente tøyseprogram "IRMA 1000", er
P3 sterkt preget av det mannlige kjekkas-skvalderet vi kjenner fra
nærradio.
I tillegg har P4 kommet på banen, med det resultat at NRK og
nærradioene presses ytterligere i kommersiell retning; NRK p.g.a. P4's
store lytteroppslutning, nærradioene også fordi P4 suger til seg store
reklameinntekter som nærradioene fikk tidligere. Ingen kan konkurrere
effektivt med en riksdekkende radiokanal som i sin kjerne er en
avansert jukebox, med musikk som er vitenskapelig valgt slik at den
skal være maksimalt innsmigrende for flest mulig. Som forklart nedenfor
gir dette radiokonseptet minimale kostnader samtidig som det når like
mange lyttere (og gir dermed like store inntekter) som radioer som
drives etter journalistiske målsettinger. Spesielt den "folkelige" P1
("Norgeskanalen") føler seg svært presset av P4. Ledelsen i P1 har
faktisk allerede foretatt betydelige - og blant medarbeiderne upopulære
- programendringer for å konkurrere med P4 på P4's premisser. En håpløs
strategi for det lisensfinansierte NRK, som faktisk har mulighet til -
og plikt til - å lykkes på en annen måte, nettopp fordi det er
lisensfinansiert.
Politikernes rolle
Arbeiderpartiets mediepolitikk har i disse åra vært en sammenhengende
glideflukt vekk fra en velbegrunnet skepsis mot kommersialisering i
eteren. Det begynte bra med reklameforbud, forbud mot danning av
mediemonopoler og motstand mot at kapitalsterke eiere skulle få
kontroll over nærradio og -TV. Seinere har det gått den veien høna
sparker. Schibsted-gruppen fikk TV2, mediekonsern har kjøpt opp
nærradioer over det ganske land i strid med opprinnelige media- og
kulturpolitiske intensjoner. Programinnhold bryter med
konsesjonsbetingelser. Kulturminister Kleveland lar humla suse, men
later som om hun har styring.
De økonomiske mekanismer som har bragt oss dit vi er i dag er enkle nok
å forstå, hvis man bare unnlater å lukke øynene
a) Etermedier som TV og radio er 100% reklamefinansierte. Avisene
derimot, har et ekstra bein å stå på - løssalg og abonnement. De mindre
avisene og løssalgsavisene må i stor grad hente sine inntekter direkte
fra leserne. Altså bestemmer leserne også, ikke bare annonsørene,
avisas skjebne. For de rike abonnementsavisene betyr leserinntektene
mindre, ca. 30% av inntektene er fra løssalg og abonnement, mens 70% er
annonseinntekter. Men "nummer-1"-avisene er ofte så dominerende at
annonsørene er mer avhengige av dem, enn omvendt. Det er sjelden at
disse avisene trenger å skjele til annonsørinteresser i sin
redaksjonelle politikk. I motsetning til 100% reklamefinansierte
etermedier som nødvendigvis må bli sterkere bundet til
annonsørinteresser enn avisene. I tillegg er disse etermedier ofte i
etableringsfasen, eller svært presset økonomisk. Kampen om inntektene
er steinhard. Man er dermed villig til å gjøre det meste for å tjene
penger.
b) "Vinneren-tar-alt"-mekanismen gjør seg svært gjeldende for
nærradioene. En radio som f.eks. har 1/3 lyttere pr. 10-minutt
sammenlignet med den største i området, vil kanskje greie å dra til seg
1/10 av reklameinntektene, sannsynligvis enda mindre. Erfaring viser (i
motsetning til teorien man lærer på markedsføringsskolen) at
annonsørene velger medium ikke ut fra rasjonelle betraktninger om
hvilken radio som gir de fleste lyttere pr. annonsekrone, men mer ut
fra psykologi og flokkmentalitet. De går til det medium som klarer å
framstille seg som størst og mest vellykket, sjøl om prisen pr. lytter
ikke er lavest der (en lignende mekanisme sikrer nr.-1-avisene deres
overtak). At de store radioene også har flest selgere og de mest
velorganiserte annonseavdelinger, som ikke går av veien for å bakvaske
mindre konkurrenter, er heller ikke noe som gjør det lettere å ikke
være størst. De små og mellomstore radioer sykner hen, ikke
nødvendigvis av mangel på lyttere, men fordi annonsørene uansett
avviser dem. De radioer som overlever er de som har kunnet vinne fram i
den kritiske vekstfasen fordi de har hatt fremmed kapital i ryggen,
investorer som har vært villige til å drive med store kostnader og
underskudd i en innledningsfase. Men dette tvinger i neste omgang
nr.1-radioene til å være ekstremt kommersielle fordi investorene ikke
har annen motivasjon med slike radioer enn at de skal gi utbytte.
c) Sist, og kanskje viktigst Inntektene til reklamefinansierte
etermedia er utelukkende basert på telling av lyttere/seere, ikke på
programkvalitet. Man får akkurat like mange lyttere på "profesjonelt"
avviklet tidtrøyteradio med telefoner, spørrekonkurranser,
trafikkmeldinger, plater - som på en radio med stor vekt på reportasje
og oppsøkende journalistikk. I den første typen radio sitter en disc-
jockey (eller i det ekstreme tilfellet bare en datastyrt jukebox) og
styrer hele butikken. I den andre typen radio ligger det flere timers
arbeid bak hvert 10-minutt sendetid. Den første typen radio er altså
drastisk billigere enn den siste, men inntektene vil være de samme,
fordi inntektene er proporsjonale med antall lyttere. På bakgrunn av
disse objektivt virkende mekanismer - som politikerne ikke har gjort
noe for å motvirke, og jeg våger å påstå at de knapt har tenkt over
eller forstått dem - måtte nærradiobildet utvikle seg slik det har
gjort.
Kunne det vært gjort annerledes?
Jeg vil nå se bort fra de politiske styrkeforhold, og den kommersielle
smitte som bredte seg overalt - også i kulturlivet - på 80-tallet. Jeg
vil nøye meg med å påvise at det teknisk, økonomisk og administrativt
hadde vært fullt mulig å sikre enn annen utvikling - hvis den politiske
viljen hadde vært til stede.
Radio RV foreslo tidlig på 80-tallet et alternativ til
reklamefinansiering Ta inn kr. 80 (dagens kroneverdi) mer pr.
skattebetaler (ubetydelig i forhold til NRK-lisensen) - dvs. 240
millioner pr. år, og fordel dette på nærradiokonsesjonærene etter et
regelverk som i noen grad fastsatte støtten ut fra lytteroppslutning.
Denne kunne jevnlig måles gjennom godkjente undersøkelser. Andre
kriterier, som distriktshensyn og programprofil (f.eks. andel
egenprodusert journalistisk stoff kontra musikkprogrammer) måtte også
spille inn ved fastsetting av fordelingen. 260 radioer kunne på denne
måten fått i gjennomsnitt kr. 900.000, som kunne ha finansiert to til
tre heltids ansatte pr. radio, øvrige driftsutgifter og investeringer.
Forslaget druknet sjølsagt i det alminnelige kommersielle skrål fra
alle som skulle inn og drive nærradio som forretning (de aller fleste
av dem gikk ettertrykkelig konkurs etter hvert). Edruelige
motforestillinger fra kulturjournalistisk hold hørte vi ikke mye til,
og den mediepoltiske stikk-hue-i- sanden-politikken fikk stadig større
oppslutning på Stortinget.
Da vi skjønte at slaget om reklamen var tapt, foreslo vi for
Kulturdepartementet en ordning som ville sikre en noenlunde rimelig
fordeling av annonser og dermed inntekter Alle annonsører og deres
reklamebyråer skulle levere den ferdigproduserte nærradioreklamen til
et felleskontor for nærradioene, som så skulle plassere reklamen på
flere radioer, slik at det ble "balanse på lang sikt", dvs. alle
radioer fikk noenlunde samme andel av sendetida til reklame. Men
inntektene pr. sendt reklameminutt måtte sjølsagt være avhengig av
radioens dokumenterte lytteroppslutning. M.a.o. kunne annonsørene
bestemme hvilke uker/dager reklamen skulle kjøres, og hvor mye penger
som skulle brukes, men de ville ikke kunne styre hvilke radioer den
blir plassert i. Ble reklamen plassert i en radio med liten
lytteroppslutning, ville reklamen bli sendt så mange ganger, eller
koste så mye mindre, at annonsøren nådde like mange hoder pr. betalt
annonsekrone. Intet stort overgrep mot annonsørene, spør du meg-.
Begge disse forslagene ville motvirket de mekanismer som i dag har
styrt 90% av nærradioene, P4 og deler av NRK til å bli dum og (i
lengden) kjedelig radio.
Våre forslag ble sjølsagt ikke behandlet seriøst av departement eller
politikere, og reklamen ble sluppet løs 1. mai 1988. Men det er typisk
at ingen klarte å påvise hva som eventuelt var umulig ved våre forslag.
Den sterkeste innvendingen fra diverse "kulturpolitikere" som jeg kan
komme på i farten , var "men annonsørene må jo selv få bestemme hvor de
vil annonsere". Sukk.
Alt som kunne gå galt, har gått galt. Radio RV får minimalt med
reklame, men vi sender det lille vi får fordi vi må det, for å
overleve. I tillegg driver vi bingo på radioen, som vi også meget
gjerne skulle sluppet. Det skulle, og kunne, vært annerledes. Og vi er
ikke etterpåkloke. Vi har siden 1982 hylt og skreket og sagt hvordan
det ville gå. Våre verste anelser har dessverre blitt bekreftet.
På dette tidspunkt steiler kanskje leseren fordi mitt innlegg fortoner
seg moralistisk Hvilken rett har jeg til så bastant å slå fast hva som
er god og dårlig radio? Hvorfor er pludring og underholdning mindre
verdt enn kunnskap og opplysning?
La oss avstå fra en debatt om hva som er "mest verdt", men nøye oss med
å konstatere at en viss balanse må ivaretas. Jeg vil bruke en analogi
Se på samfunnet som en organisme, et individ. Dette individets
nervesystem, og deler av dets hjerne, utgjøres av media. Øvrige deler
av hjernen er bl.a. det politiske system, organisasjonslivet,
universitetene og forskningen.. Medias rolle som nervesystem er å
fortelle organismen som helhet hva som foregår de forskjellige steder i
kroppen, dvs. samfunnet. Dette er av stor betydning for
samfunnsorganismens "helse" og framtidsutsikter Får man ikke debatt om
kjermekraft i media, vil kjernekraft kunne bygges ut. Informeres det
ikke om HIV, vil smitten kunne få katastrofale proporsjoner. Medias
andre rolle som en del av hjernen er å behandle informasjonen fra
nervesystemet, i form av offentlig debatt, pågang på makthavere, m.m.,
for så å sende resultatet av beslutningsprosessen ut via nervesystemet
igjen. Men en organisme hvis nervesystem og hjerne domineres av
aktivitet som bare skaper nytelse der og da, kan skade seg sjøl,
ihvertfall hvis mengden av slike stimuli fortrenger den nødvendige
informasjonsformidling og -prosessering for å ivareta helse og
framtidsutsikter. Hvis organismen er i en situasjon hvor flyten av
stimuli i hjerne- og nervesystem har fått et slikt omfang at problemer
som utgjør en fare for organismen ikke løses, og fortsatt jakt på
stimuli opprettholdes på tross av at dette er erkjent, har vi med et
selvdestruktivt rusmisbruker-problem å gjøre. For "samfunnsorganismen"
er avhengighetsmekanismen medienes profittmotiv. Når hovedformålet med
media er å tjene penger, og underholdnings- og trivialstoff er det som
gir størst inntekter med lavest utgifter, så vil den nødvendige viktige
informasjonsflyt og -behandling bli fortrengt, samfunnsorganismen
klarer ikke å komme seg ut av rusproblemet. Og på samme måte som en
rusmisbruker blir en mester i å ljuge for seg sjøl om at han ikke har
noe problem og egentlig har det bra, er de som profiterer på media (og
deres apologeter i redaksjonene, som må ljuge for seg sjøl for å kunne
trives med de rammebetingelser som rår) mestere i å forsvare status
quo.