Innlegg i Dagens Næringsliv, april 1994
Professor i sosialøkonomi Fritz Holte har nylig gitt ut en ny bok, "Kursendring", som omtales av Geir-Helge Sjøtrø i DN tirsdag 5. april. Holte har nå gjennom to bøker forsøkt å drøfte de ustabilititeter som preger en stadig mer deregulert internasjonal økonomi, og tiltak mot dem. Han innfører blant annet det meget viktige begrepet styrbarhet, som faktisk har en presis matematisk definisjon innen faget reguleringsteknikk (kybernetikk). Verbalt kan man si at styrbarhet betyr at man har mulighet til, over en endelig tidshorisont, å bringe et dynamisk system fra en vilkårlig tilstand i dag, til en ønsket framtidstilstand. Et vilkår for styrbarhet er at man har til rådighet et sett med virkemidler ("pådrag") som både er tilstrekkelig mange (et dimensjonsaspekt) og dessuten er slik at de faktisk påvirker alle tilstander i det system man skal styre (et kvalitativt aspekt). Et økononomisk system er mye mer komplisert enn et teknisk dynamisk system, og mye vanskeligere å modellere. Likevel er Holtes intuitive bruk av styrbarhetsbegrepet nyttig. Hans analyse konkluderer med at store enheter av typen EU ganske enkelt ikke er styrbare, ut fra objektive strukturelle årsaker.
Anmelder Sjøtrø går ikke inn på dette, men velger i stedet den lettvinte agitatoriske metode: "Holte mener at vi må melde oss ut av det meste av verden". Noe Holte hverken mener eller sier, så vidt jeg kan skjønne. Han er for forpliktende internasjonalt samarbeid, men mellom små/mellomstore autonome økonomiske enheter, dvs. som ikke kan dikteres utenfra. Forpliktende internasjonalt samarbeid har man når de deltakende land frivillig binder seg til å følge de ordninger man kommer fram til på et avgrenset saksområde. Det finnes en meget stor mengde av slike avtaler, og det er gjerne verdensomspennende, i motsetning til EU-systemet. Eksempler er Montreal-protokollen mot KFK-gasser, avtaler om post- og teleforbindelser, Interpol. Alt dette er nødvendig og vi trenger mer av slikt for å løse problemer som krysser grenser.
Det Holte er i mot er overnasjonalitet, ihvertfall i den betydning at det enkelte land nektes å bruke de instrumenter som er nødvendige for at landet skal være styrbart i økonomisk forstand. Romatraktatens fire friheter, og ytterligere sentralisering som ligger i felles mynt og sentralbank slik som spesifisert i Maastrichtavtalen, representerer ikke bare felles "spilleregler" og nye overnasjonale styringsinstrumenter. De fire "friheter" representerer samtidig omfattende forbud mot nasjonale styringsinstrumenter som man har hatt til rådighet til nå: Toll- og handelspolitikk, konsesjonslover, restriksjoner på kapitalbevegelser, tildeling av oppdrag til innenlandsk næringsliv, distrikts-, fiskeri-, og landbrukspolitiske virkemidler. Holtes problemstilling er da om tap av styrbarhet ved at slike virkemidler forbys blir større enn den gevinst i styrbarhet som gis av EU's organer og regelverk. Denne interessante vitenskapelige tilnærming til økonomisk styring går anmelderen hus forbi. Han skjønner ikke alvoret, og nøyer seg med vulgæragitasjon.
Man kan selvsagt spørre: Er det nødvendig å "styre" økonomien? Kan den ikke få utfolde seg fritt uten noen form for regler eller inngrep? Et fly, et kjernekraftverk, et petrokjemisk anlegg trenger åpenbart regulering eller styring. Ved hjelp av tilbakekobling fra målte tilstander i slike systemer og sammenligning med referansestørrelser som uttrykker det man ønsker, og reguleringsinngrep som er kraftigere jo større avvikene er, får man slike systemer til å oppføre seg tilfredsstillende. Det aller viktigste kriteriet her er stabilitet, dvs. at flyet og kjernekraftverket ikke kommer ut av kontroll. Og for at man overhodet skal kunne regulere slike systemer, må de være konfigurert slik at de er styrbare (se ovenfor).
Verdensøkonomien er også et dynamisk system. Det er forholdsvis enkelt å innse at dette systemet i dag er plaget av forskjellige typer ustabiliteter, og dermed har behov for styring. De alvorligste av disse vil jeg beskrive på følgende måte:
- Overakkumulasjon: De rikeste økonmiske aktører (de multinasjonale selskaper, multinasjonale banker) investerer/låner ut for å få mer tilbake i neste omgang, dette går igjen ut til nye lån/investeringer, etc. Vi får opphoping av rikdom på en side, og tilsvarende fattigdom på den andre. Den enes formuesøkning er den andres gjeldsøkning. Dette er spesielt tydelig i forholdet mellom OECD-landene på den ene side og de fattige land på den andre. Denne spiralen utvikler seg videre, den er ustabil.
- Overproduksjon og arbeidsløshet: Alle foretak (og "deres" regjeringer) søker å øke konkurranseevnen ved reduksjon av lønnsutgifter, og forbruket i offentlig sektor. De moderniserer produksjonen, slik at de lager mer eller like mye varer med færre ansatte. De opptrer som om bare de selv agerer på denne måten, men når alle gjør det i en form for internasjonalt kappløp blir konsekvensene at verdens samlede etterspørsel blir hengende etter i forhold til produksjonskapasiteten. Denne ubalansen er økende, den er ustabil.
EU's "svar" er at et deregulert og integrert Vest-Europa skal komme seg noen hestehoder foran de andre store handelsblokkene i dette vanvittige kappløpet. Dvs., ikke gjøre verdensøkonomien styrbar, heller det motsatte.
Holtes alternativ er å gjøre økonomiene styrbare i mindre geografiske områder. For å få til dette, må økonomiene i noen grad dekobles fra hverandre. Holtes medisin er samme tollsats både inn og ut, et tiltak som kan settes ut i livet unilateralt, og som ikke er proteksjonistisk fordi man også legger toll på eksport. Jeg vil ikke her ta stilling til om hans medisin er den beste. Personlig vil jeg legge størst vekt på å gjeninnføre den kontroll vi hadde med kapitalbevegelser før 1990. Men Holtes fortjeneste er uansett at han diagnostiserer alvoret i situasjonen.
Anmelder Geir-Helge Sjøtrø derimot, tar lettere på saken. Når han innledningsvis advarer mot slike som kommer med "flåsete, bråkjekke mediautspill" har han ufrivillig karakterisert sin egen anmeldelse på en meget treffende måte.