Diktatur og magnetiske svevetog

(Kommentar i Klassekampen 13. juni 2005)

Nyåret 2004 var den offisielle starten på verdens første ordinære togforbindelse basert på magnetisk sveveteknologi (engelsk: "maglev" = "magnetic levitation"). Fra Shanghai sentrum til byens flyplass Pudong er det 30 km. Toget bruker 8 minutter, og er oppe i 430 km/t i løpet av turen (det har vært kjørt i 501 km/t). Toget har ingen hjul; ingen bevegelige deler overhodet. Vedlikeholdsbehovet er derfor minimalt. Det er ingen kontakt mellom tog og underlag, for det bæres av magnetfelter. Derfor er det svært stillegående. Og energiforbruket er langt lavere per passasjer og kilometer enn for jernbane og fly. Linja i Shanghai har til nå frakta 3 millioner passasjerer, problemfritt.

Maglev er en like stor transportrevolusjon som jernbane var i sin tid. Det er kanskje et paradoks at en teknologi som utgjør et kvantesprang både i miljøvennlighet, hastighet og komfort settes ut i livet av et autoritært regime, mens man i det mer demokratiske landet hvor denne teknologien faktisk blei utvikla, Tyskland, ikke har greidd å sette dette i rutedrift tross vellykka prøvekjøring siden 1983. Autoritære regimer som det kinesiske kan da kanskje sies å ha en slags nytte for den øvrige verden: Når en håndfull folk har all makt og stort prestisjebehov (de tinga følges gjerne ad), og de rår over ressursene til å sette sine visjoner ut i livet, så skjer det noe. Og det er OL i 2008. Da gjør man hva som helst for å få vist seg fram. Aldri så galt at det ikke ikke er godt for noe.

Tyskland derimot, har (sammenligna med Kina) mer demokratiske og derfor tungrodde og usikre beslutningsprosesser. I 1994 begynte de å planlegge en forbindelse Berlin-Hamburg (300 km, 1 times reisetid). Arbeidet pågikk i seks år. Men i februar 2000 blei prosjektet kansellert av regjering og Forbundsdag. Det var akutt krise for Transrapid, som er navnet på det tyske konsortiet bak teknologien. Så kommer kineserne i juni samme år som reddende engler med sitt Shanghai-prosjekt. Nå er det igjen ny giv i Tyskland, fordi man kan vise til verdens første vellykkede drift av et slikt system i ett og et halvt år. I første omgang er det bestemt at det skal bygges ei linje mellom München og byens flyplass. Også i USA og Nederland vurderes maglev-prosjekter.

I gamle dager var avstanden fra oppfinnelse til produksjon liten. Ville man lage spader, var det bare å sette i gang så lenge du hadde smed- og snekker- kompetanse. Men etter hvert er avstanden blitt enorm. Å få fram den første salgbare enheten av et produkt i dag koster veldig mye, på grunn av kompleksiteten og forskninga som kreves. Derfor vil ingen være først med noe, sjøl der hvor det ikke er tvil om at teknologien virker slik den var forutsatt. La noen andre ta belastninga, så kan vi steppe inn seinere med mindre risiko.

Vi ville ikke hatt pyramidene hvis vi ikke hadde hatt faraoer som kunne bruke slaver som arbeidsmaur. Vi ville ikke hatt Taj Mahal hvis ikke keiser Shah Jahan kunne beordre en ufattelig innsats for å bygge dette mausoleet til sin avdøde kone. Og vi fikk altså ikke maglev før dagens variant av oldtidens eneherskere beordret at det skulle bygges.

Så jeg foreslår mer diktatur og mindre demokrati, tenker du nå? - Nei, men hvis vi skal få realisert slike teknologiske løsninger som faktisk foreligger og som kan gi oss en bedre verden, vel, da får man da heller benytte de offentlige demokratiske arenaer til å informere om og debattere slike løsninger. Det betyr at man må rydde bort det meste av Karitas kjoler, dine penger, ditt sexliv, idol og øvrig dill -- for å gi plass til omfattende og langvarig dekning av store, visjonære prosjekter.

Enten gjør man det slik, eller så får man sette sin lit til at det skjer i andre land -- via de stormannsgale gutta i sentralkomiteen eller en eller annen søkkrik olje-potentat på den arabiske halvøy. Noen andre måter finnes ikke.

Trond Andresen