Kommentar i Klassekampen, 1994
For et noen år siden kunngjorde to kjemikere i USA, Fleischman og Pons, at de hadde løst verdens energiproblem. Gjennom en enkel laboratorieoppstilling viste de, ved å sende strøm gjennom en oppløsning som inneholdt tungtvann, hvordan man kunne å få tunge hydrogenmolekyler til å smelte sammen til helium, en prosess som utvikler ufattelige mengder energi. Prosessen kalles kald fusjon. Gjennom en slik prosess vil hver liter havvann på jordkloden kunne levere energi svarende til noen hundre liter bensin! Menneskeheten ville dermed få adgang til en i praksis uutømmelig energikilde, som i tillegg er tilnærmet forurensingsfri (helium som dannes i fusjonsprosessen er en harmløs gass som er inert, dvs. den danner ikke forbindelser med noe andre stoffer).
Oppstandelsen i den akademiske verden var stor, og overalt rigget man opp elektrolyseoppstillinger for å prøve Fleischman og Pons sitt eksperiment. Problemet var at ingen greidde å framkalle kald fusjon i sine oppstillinger. Den innledende entusiasmen ble gradvis byttet ut med skepsis og etter hvert forakt: De to herrer hadde tilsynelatende bløffet, en dødssynd i den vitenskapelige verden. Der står saken i dag, sjøl om noen fagfolk mener at de to var på rett spor, og at de kanskje er mulig å framkalle fusjon gjennom elektrolyse. Det ryktes at de to fortsatt har sponsorer i ryggen, og at de fortsetter forskningen.
Ett er sikkert: Neste gang noen kunngjør at de har fått til prosessen med kald fusjon, vil verden være umåtelig skeptisk. Man vil forlange en svært så overbevisende demonstrasjon for at begeistringen skal tennes på nytt.
Denne historien har en parallell. Verden har til nå sett en serie med mislykkede sosialistiske "laboratorieoppstillinger": Sovjet, Kina, Albania, Kuba, Nicaragua. Tilhengerne av kapitalismen har triumferende slått fast at "sosialismen virker ikke". Samtidig unnlater de å nevne at de har gjort sitt beste for å ødelegge disse eksperimentene, ved krig, blokade, terror, propaganda.
Uansett, det er ikke lett å springe ut på gata i 1994, hverken i rike eller fattige land, og rope ut sosialismens fortreffelighet. Folk trekker på skuldrene. De forlanger, helt rimelig, en håndfast sosialistisk demonstrasjon som virker. Historisk har oppslutninga om og begeistringa for sosialisme vært avhengig av det som i dag hånlig kalles "fyrtårnene".
Men tanken om å få prøve andre måter å organisere samfunnet på i et eller noen land, uten sanksjoner fra omverdenen, er rimelig og vitenskapelig i ordets beste forstand. Etter noen år kunne så resten av verden oppsummere om dette er en bedre måte å gjøre tingene på. Slik burde det ihvertfall vært, ideelt sett.
Problemet med verden i 1994 er at vi får ikke får lov å prøve andre måter å organisere samfunnslivet på! EU, GATT, NAFTA, IMF, alle har de til felles at de sier de står for "liberalisering", mens det virkelige innhold er knallhard overnasjonal tvang: Omfattende forbud mot nasjonale styringsinstrumenter som man har hatt til rådighet til nå, slik som restriksjoner på kapitalbevegelser, konsesjonslover, toll- og handelspolitikk, miljøregler, tildeling av oppdrag til innenlandsk næringsliv, distrikts-, fiskeri-, og landbrukspolitiske virkemidler. De overnasjonale "markedsdiktatorer" fratar ethvert geografisk område (inklusive små nasjonalstater av vår egen type, og fattige land av typen Nicaragua, Cuba, Zimbabwe) alle de viktige økonomiske og politiske instrumenter de trenger for å prøve en annen vei. Det er meningsløst å avkreve Lahnstein (som for tida utsettes for en av de verste demoniseringskampanjer i media i nyere tid) noen beskrivelse av "annerledeslandet". Hun ber bare om at vi kan opprettholde retten til å styre sjøl. Hvordan skal vi kunne utvikle noe nytt når vi ikke får prøve?
"Hvorfor vil dere ikke være sammen med våre naboer i Europa. Tror dere at vi er bedre enn dem?" spør EU-tilhengerne retorisk. Dette er helt på trynet. Vi ønsker ganske enkelt retten til å styre sjøl. Vi ønsker at andre skal ha den samme rett i sine land. Og så deltar vi i forpliktende internasjonalt samarbeid som er noe annet enn overnasjonal tvang. Forskjellen har aldri EU-tilhengerne skjønt (eller de later som de ikke skjønner den, slik som Jagland og Brundtland).